Swakopmund!

15. til 18. november satt vi oss i bussen igjen og vendte snuta mot Swakopmund. Dette er en liten, idyllisk, særdeles tyskinspirert by ved kysten, ca. 4 timer fra Windhoek. For et kick og endelig se havet igjen, kjenne den salte sjøluften rive i neseborene og høre måkeskrik i det fjerne.. Vi ankom torsdag kveld og i hui og hast måtte vi finne en åpen restaurant da sulten var på vei til å bli uoverkommelig! Vi endte opp på Western Saloon, den HVITESTE restauranten i hele Namibia... Her snakker vi sørstatsflagg i hele taket med sloagans som "The South will rise again." Heftig... Jeg var på nippet til å gå.. Fredagen gikk med til hesteridning, det var virkelig kos! Bortsett fra at jeg hadde en hest som elsket å kappri, så hver gang vi satte i galopp fikk hesten hetta og jeg måtte stå i salen for å stoppe han... La meg bare si at jeg aldri har vært så støl i mitt liv som etter den turen... Kvelden ble tilbragt på en nydelig restaurant; From Cape to Kairo. God service og flott mat! Etter dette tuslet vi til nattklubben ved siden av og helte innpå noen Springbook-shots og koste oss verre. Ble også introdusert til en Jägerbomb, noe alle bør prøve!! Ha ha ha.... Kvelden endte tidlig, da alle skulle tidlig opp!

Føkk, folkens... Bussen tuter... Skal på en to ukers tur opp til Zambia og Victoria Falls.... Så jeg må stikke... Når jeg er tilbake får dere høre om resten av turen til Swakopmund, bursdagsfeiringen og turen til Zambia. Ta vare på dere selv folkens...

Siste ukers praksis

Ja, da nærmer slutten seg med stormskritt folkens.. Jeg har en eneste vakt igjen på Katutura state hospital, før mitt oppdrag er over. De siste ukene har jeg vært litt rundt omkring; forrige uke var det maternity, eller fødeavdelingen, som sto for tur. Jeg og Synne var noe uheldige med antall fødsler, bare 4 stk, men uansett!! Å føde her nede er noe ganske annet enn i Norge, la meg bare si det! Her har de ikke hørt om smertestillende, og hvis sykepleier/jordmor blir utålmodig slår hun faktisk... Med knyttnever.. Så jeg ble mildt sagt sjokkert!! Vi prøvde så godt vi kunne å holde de vordende mødrene i hånden, smile oppmuntrende og gjøre vårt beste for at fødselene skulle bli så smertefrie som mulig... Vi fikk være med på 3 jenter og en nydelig gutt, og herre min så flotte de var! Det er noe eget med å være den andre personen i historien som får æren av å løfte babyen... De er små, lysebrune, med masse lykketrollhår og de blunker forvirret og sutrer litt før de får mammas trygge bryst.. Helt fantastisk!! Fikk også assistere på min første operasjon!! Min flotte venn, dr. Hailemariam, gav meg den æren av å assistere han under et inngrep der han måtte rekonstruere og sy igjen en stakkars kvinne som hadde sprukket fra skjeden til anus under fødselen.. Skrubbe hender, på med munnbind, hårnett, operasjonsfrakk og hansker... Virkelig spennende...

Denne uka har vært litt oppstykket, men jeg har tatt en vakt på casualty, eller akuttmottaket... Det var en dagvakt så det var lite som skjedde og heller kjedelig, men det morsomste var at vi fikk øve på å sy! Selvfølgelig bare på svamper i første omgang, er vi heldige får vi sy igjen noen sår til helgen! Men det skal sies at det er vanskelig!!

I går var hele gjengen på the mortuary, eller likhuset her nede for å observere obduksjoner... Jeg skal ikke brette ut detaljene i respekt for de døde, men la meg si dette: hvis man tror splattere eller skrekkfilmer er groteske, så har man ikke sett det vi så i går!! Det er det sykeste, mest utrolige, mest groteske, mest spennende jeg har vært med på i hele mitt liv! En fantastisk anatomi-forelesning for å si det sånn.... Og en bursdag jeg aldri glemmer!!! Men det verste der inne var lukta... Dødt, råttent kjøtt og en eim av død... Vi fikk ta en titt inn i kjølerommene også... Må si det er noe spesielt å se en fryser full av lik, deriblandt små barn.. En opplevelse av de sjeldne...

Til helga er det nattevakt på casualty, forhåpentligvis blir det mye blod... Og så er jeg ferdig gitt....

Det er kveld, fredag 2. november. Vi har nettopp vært vitne til en solnedgang av de sjeldne, ved vannhullet i Okaukuejo. Vi er i nasjonalparken Etosha, i hjertet av Namibia...

I horisonten skimtes lynnedslag, hurtigere og kraftigere enn blitzregnet på en hvilken som helst Oscar-utdeling. Vi har vært vitne til en regnstorm, som fikk selv den mest erfarne safariguide til å måpe av forskrekkelse...

Jungelens lyder omringer oss der vi sitter tett i tett foran vannhullet. Sirissene synger, en enslig ugle tuter etter vellykket jakt, i det fjerne høres løvebrøl. Luften er tett av forventning, stillheten er total, vi sitter med vidåpne øyne, tør nesten ikke blunke i frykt for å gå glipp av noe... Vi sitter andektige og føler den milde brisen som kiler oss i ansiktet. Den bærer med seg lukten av Afrika.

Plutselig skimtes bevegelse i det fjerne, opphisselsen er overveldende... To giraffer lister seg mot vannet, de stopper, snuser ut i luften, værer faren som lurer i bakgrunnen. De stopper opp, plutselig oppmerksomme på noe vi ikke kan se, spisser ører... Men nei... De fortsetter... Sakte men sikkert mot vannhullet for noen etterlengtede slurker vann...

Og der... Der kommer det... Et neshorn, med sitt majestetiske horn som troner ut av fjeset... Det lunter i sikk sakk, så forsiktig forsiktig mot vannhullet, oppmerksom på enhver lyd, ethvert vindpust...

Vi er på savannen, i Etosha; hjertet av Namibia... Vi er i Afrika.