Dag 11, tirsdag 25. september 2007.

Jeg har blitt syk, for pokker!! Typisk meg, rennende nese, mista stemmen, sykt vondt i hals og nakke, og bare skikkelig saus! Det er seff pga air-conditioninga, som vi seff ikke kan leve uten. Tusen tusen HJERTELIG takk!!! I dette tilfellet er jeg faktisk berettiget til å bruke frasen "typisk meg", da dette faktisk ER typisk meg og skjer både titt og ofte... Jaja, jeg overlever nok.. Får bare håpe det ikke er tuberkulose... Skrekk!

I dag hadde vi første dag i praksis på Katutura State Hospital. Vi sto opp kvart på seks, og hoppet i uniformene og heiv innpå litt frokost. Vi ble delt inn i grupper og jeg og Synne endte på spedbarnsavdelingen, og gjett om vi var fornøyde!! Vi startet dagen med å veie alle bebisene, og snakke med mødrene om hvordan natten/morgenen hadde vært. Det første som slo meg var hvor slitt hele avdelingen var. Gammel avflasset maling, slitne gulv, rett og slett desperat behov for oppussing. Utstyret bar også preg av å ha sett bedre dager... Men vi møtte noen flotte (men strenge!!!) sykepleiere, som etter noen timer tødde opp og tok oss varmt i mot. De fleste bebisene var inne pga lungetrøbbel, de fleste var ellers friske. men noen var det jo verre med... Dehydrering, for tidlig født, HIV og tuberkulose. Men det virket som alle fikk god pleie, og mødrene virket engasjerte og interesserte i bebisenes ve og vel. At i alt var det en ganske ålreit dag! Eneste som gjorde vondt var å forlate lille Faith, en liten tass på 1 år og 7 mnd. Han var helt fantastisk herlig, nettopp frisk fra tuberkulose. Eneste aberet var at han var foreldreløs, hvertfall i perioden på sykehuset. Moren hans hadde nettopp født tvillinger, og pga risiko for tuberkulose, kunne hun ikke være på sykehuset. Så lille Faith var helt alene.... Jeg og Synne brukte siste del av dagen på å kose med han, leke i gangene og ha det veldig hyggelig. Og han var så tillitsfull, og lo og gurglet. Virkelig en liten engel!! Derfor var det ekstremt hardt å sette han tilbake i senga si, helt alene og vinke hadet... Da kravlet han seg opp i stående stilling og klamret seg fast rundt halsen min og klynket.. Det gjorde virkelig vondt... Jeg måtte bite hardt i leppa for ikke å begynne å hulke, og gikk derfra så fort jeg kunne... Verden er hard... Det som var trøsten var at han hvertfall fikk ålreit behandling, og var på bedringens vei!

Resten av dagen sløvet vi i sola, før jeg selvfølgelig ble enda dårligere utover kvelden og følte meg så sjaber at jeg bare ville legge meg tidlig... TYPISK MEG!!!

Dag 8, lørdag 22. September 2007.
Sov litt ekstra i dag, litt sliten etter rødvinen i går.. Resten av gjengen hadde ankommet alle 12 studentene var på plass. Spiste litt frokost og slappet av en liten time, før hele gjengen bestemte seg for å ta en tur til byen for å handle litt. På veien gikk vi forbi en frisørsalong, og siden jeg har drømt om corn-rows i årevis, måtte jeg jo inn og forhøre meg om prisen! Thor-Martin var også keen på samme greia, så vi spurte vi... 120 namibiske dollar, ca 100 norske kroner. Rasende billig. Helt på sparket bestemte vi oss for å gjøre det der og da, og vi var heldige og ble behandlet med en gang. Jeg hadde en særs søt jente ved navn Pauline, som flettet og flettet i gode 2 timer. Og herre min så vondt det gjorde! Hun hadde tydeligvis peil på dette, og flettet jo så stramt hun bare kunne. Til slutt måtte jeg nesten bite kinnet mitt til blods for ikke å hyle høyt! Men resultatet ble knall, hvertfall i mine øyne, og jeg er storfornøyd med min nye, kule, svært kledelige og svært komfortable sveis! Ha ha ha... Thor-Martin ble sittende 3,5 timer og da vi var ferdige tuslet vi tilbake til Namas. Da hadde de andre kommet tilbake fra handletur og var i gang med å pakke ut varene. Vi hadde et møte med Panduleni (hun som er daglig leder på Namas) kl 17, og hun fortalte løst og fast om Namibia og Windhoek, en slags do´s and dont´s her nede. Veldig nyttig! Rundt kl 20 var vi klare for å dra ut og spise middag, og i samlet tropp kjørte vi til Joe´s Beerhouse, en veldig populær restaurant. Vi fikk et flott bord, men tidenes sureste servitrise... Vi måtte vente over 1 time på å bestille mat, og hun klarte blant annet å sprute vin over hele Synne. Hyggelig! Maten var nydelig, jeg bestilte en herlig ytrefilet, resten bestilte diverse sebra, struts, krokodille etc. Jeg snek til meg en munnfull sebra fra sidemannen, måtte jo smke når det først var på bordet☺
Praten gikk og vinflaskene ble tømt, vi bestilte Irish Coffee og Cuba Libre. Herlig herlig. Snakket også mye med disse barnevernsfolka, deriblant en særs slitsom fyr ved navn Odin. Odin har skaffet gode kontakter her i Windhoek og det endte selvfølgelig med at jeg, Synne, Alice, Hanne, Bjønna og Filla (Magnus) endte opp på byen med noen dødshyggelige karer fra Sverige/Namibia. Tvillingene Erastus og Eddie, som bodde 17 år i Stockholm før de dro tilbake til the motherland. De dro oss med byen rundt, blant annet på et morsomt sted som het El Cubano der de bare spilte Beatles-låter i salsaversjoner... Vi dro fort for å si det sånn; man banner ikke i kjerka!! Ha ha... Dro videre til et enormt diskotek, og danset hele natta. Synne, Alice og Hanne forsvant raskt, så det var meg og gutta igjen. Heldigvis er Bjønna og Filla sterke, empatiske karer som passa på meg hele kvelden, og vi storkoste oss! Når stedet stengte, tilbøy Eddie å kjøre oss hjem. Hyggelig, tenkte jeg, men det var før jeg visste at han planla å stappe 10 stk i en liten personbil... 3 stk i passasjersetet, deriblant meg, 5 stk i baksetet, inklusive 3 ganske store gutter, og 1 stakkar i bagasjerommet. Vi knakk sammen i latter hele gjengen da et av hjulene på bilen selvfølgelig punkterte! Ut av bilen alle mann, jekke en øl, og vente på at Eddie skifta dekk. Så skviste vi oss sammen i bilen igjen og kom oss endelig hjem... Tok en øl og et glass vin på verandaen før jeg stupte i seng rundt 05.30. For en herlig kveld!! Dette kan bli morsomme 3 mnd......
PS: NUMMERET MITT HER NEDE ER: +264813595305. DON´T BE AFRAID TO USE IT!!

Dag 7, fredag 21. September 2007
Første dag i Windhoek. Vi ankom byen kl 06.00 da bussen kom for tidlig. Kalde og frosne etter en lang busstur måtte vi pent vente til kl 07.00 før transporten vår kom som skulle kjøre oss til Namas. Namas er namibiaforeningens gjestehus i Windhoek. Endelig fikk vi pakket ut og lagt oss i gode senger, og vi sovnet tvert og sov i 3 timer. Da vi våknet fant vi Magnus, Bjørn-Erik og Thor-Martin i stua, som hadde ankommet dagen før. Jeg fikk tatt en dusj, og spist litt. Etter hvert fant vi ut at vi skulle ta en tur ned i sentrum, spesielt pga Bjørn Erik som hadde mistet bagasjen sin og trengte nødvendige ting. Vi spiste en god lunsj og tuslet rundt i shoppingområdet. Og herregud så mange herlige butikker. Klær, sko, sminke etc. Kan se ut som budsjettet sprenges ganske tidlig. Faen! Og jeg, hip-hop fan som jeg er, var i himmelen. Det flommet over av fete hip hop-klær til en svært billig penge. Jeg kjenner visse mennesker som hadde dødd om de hadde vært her nede. Kjøpte meg nok en kul t-skjorte; Ecko denne gangen, og måtte bite meg i hånden for ikke å kjøpe diverse limited editions Air Force 1 (halv pris av norsk pris!!) I´m in heaven. Nå skal det sies at det ikke er shoppingen som er grunnen til at jeg er her, men det er jo hyggelig med mye kule, billige klær! Til slutt tok vi en tur i matbutikken, og handlet i bøtter og spann da vi skulle arrangere grillfest. I butikken fant jeg ut at jeg hadde mistet solbrillene mine (Dior-brillene fra Roskilde), og jeg ble helt knust. Jeg kastet tingene mine til Synne og løp ut av butikken for å prøve å finne igjen brillene. Og undere over alle undere; utenfor kjøpesenteret sto karen fra butikken jeg kjøpte t-skjorta mi og stoppet meg og sa: Du glemte brillene i butikken min, kom skal du få de tilbake!! Herre min, her hadde karen stått minst en halvtime og lett etter meg, bare fordi jeg hadde glemt et par solbriller. Jeg kunne kysset han! Han var megahyggelig, Gavin het han visst, og fulgte meg tilbake og ga meg brillene. Jeg var overlykkelig. Hyggelige mennesker altså!! Vi tok taxi hjem med våre 50 handleposer og fikk endelig satt oss ned med pils og røyk. Hanne hadde også ankommet og vi brukte kvelden på å lage tidenes grillmåltid, og koste oss med bakte poteter, spare-ribs, lammekoteletter og god rødvin. Vi hadde en utrolig hyggelig kveld, skravlet, lo og drakk, og det ble en del allsang også! Kl 03 sa det stopp og vi krabbet til køys hele gjengen...

Heeeh heeeh heeeh

Dag 5, onsdag 19. September 2007
Oj oj oj... I dag måtte vi stå opp kl 05.00. TIDLIG!!! Dette pga ukas store begivenhet; shark-cage-diving! Vi troppet opp, trøtte og slitne (jeg og Synne hadde tross alt bare sovet 4 timer), og ventet på bilen som skulle plukke oss opp. Turen ut til Gansbaai tok to timer, langt ute ved kysten. Vi sov vel hele turen... Vel fremme ble vi møtt av en nydelig frokost med kaffe, te, kakao, croissanter, rundstykker, brød, pålegg, yoghurt og juice. Nydelig. Det ble en stille frokost, for de fleste hadde vel ikke gnidd søvnen helt ut av øynene... He he. Etter frokosten, fikk vi en innføring i haidykkingen av skipperen selv; Rozie. Herlig fyr!! Vi fikk på oss regnjakkene, som sikkert var 10 nummer for store, og tuslet ned til båten. Uheldig for oss var det dårlig vær, med tåke og stiv kuling, og sikkert 7 meter høye bølger. Sjø med andre ord! Turen ut til haiene tok ca 15 minutter, ikke langt fra land med andre ord. Crewet satte i gang med å lokke frem haiene med svære tunfisk-agn og vi ventet spent. Og hva gir du meg... Etter 10 minutter kom ingen ringere enn mister great white himself, og jeg, Trude, Anne, Tom-Arne og Kine fikk på oss våtdraktene og hoppet ned i buret. Og for en opplevelse!! Ikke nok med èn hvithai; vi fikk to stykker som sirklet rundt oss og prøvde og få tak i fiskeagnet. Hurra!! Det var virkelig en opplevelse og et minne for livet!! Vi dykket ned og holdt oss fast og stirret på disse flotte skapningene. Og nei... Det var ikke skummelt... Bortsett fra når en særs hissig unghai kræsjet inn i buret, ca 5 cm fra nesa mi! Jeg så hvithaien i hvitøyet for å si det sånn!! Ha ha. FANTASTISK! Etter godt og vel 45 minutter i buret i KALDT VANN, bestemte vi oss for at nok var nok og klatret opp for å få igjen varmen. 4 av de andre stakkars jentene hadde blitt sjøsyke og lå og spøy over rekka... Men JEG; som er tidenes største pyse på sjøen, holdt meg på matta og satt ved rekka og fikk beskue disse fantastiske dyrene, mens en etter en av de andre passasjerene fikk seg en tur i buret... Til slutt mente crewet at nok var nok, med tanke på de stakkars sjøsyke jentene, og vi vendte snuta mot land. Men ikke før vi fikk sett en fantastisk knølhval bryte vannflaten... For en tur!!! Både 5 forskjellige, enorme, hvithaier og en hval... Vi kom oss inn i varmen, og fikk en deilig lunsj med herlig, herlig kaffe!! Til slutt måtte vi vende snuta mot Cape Town og sa hadet til de flotte menneskene som arrangerte turen. Vi sov hele turen hjem, og det første jeg gjorde når vi ankom Carnival Court var å hoppe i dusjen for å vaske av meg diverse råtne tunfiskrester, oppkast og saltvann! Ha ha ha. På kvelden var hele gjengen samlet til middag på Mama Africa, en meget kjent og velrenomert restaurant i nabolaget. Vi fikk beskjed om at det var konsert der og at vi måtte betale cover-charge... Gulp! På hele 10 Rand, noe som tilsvarer ca 8 norske kroner. Det var jo litt i overkant... He he he! Vi koste oss hele kvelden med struts, krokodille, kudu og springbook, og nydelig vin, dessert og cocktails... Herlig. Og bandet var knallbra! Afrikansk musikk på sitt beste! Det rykket i rockefoten!!

Dag 4, tirsdag 18. September 2007.
I dag våknet jeg med dundrende hodepine pga TETT luft på rommet. Planene for dagen var å dra opp til Table Mountain, og gå opp til toppen. En koselig vandretur på 2,5 timer. Dagen var glovarm og sola stekte! Vi spiste god frokost og tok taxi opp til fjellet. Gjengen begynte gåturen og etter 500 m sa det stopp for både Kine og meg.
Migrenen ga seg ikke og jeg og Kine tuslet ned igjen, for så å gå tilbake til stedet der taubanene stoppet og tok taubanen opp på toppen. Og for en utsikt!! Nesten helt til Kapp det gode håp! Praktfullt og overveldende. Vi gikk en times tur rundt oppe på platået, før vi satt oss ned med en kaffe og en juice. De andre kom etter hvert, slitne og varme. Migrenen ga seg ikke så til slutt sa det stopp for meg og jeg måtte komme meg ned fjellet. Heldigvis var de andre med på de, og turen hjem gikk raskt. Vel inne på rommet fikk jeg tatt meg en pille og slappet av... Etter 30 min hadde de verste smertene gitt seg og vi var klare for middag. Etter mye frem og tilbake, falt valget på Restaurant Zulu, i nærheten av Carnival Court. Servicen var ypperlig, maten nydelig (lammekoteletter), og rødvinen sprudlet i ganen. Etter middagen stakk noen av de andre på kino, mens jeg, Synne, Kine og Alice hadde endelig funnet en cafe med trådløst nett og benket oss sammen i hjørnet. Og der ble vi! Endelig internet! Vi sjekka mail og Facebook, lasta opp bilder og chatta på msn. Og ikke nok med det... Etter en deilig dusj, var jeg klar for senga, men vi fant gledelig ut at nettet funket på vårt rom også!! Så det ble til at jeg og Synne satt oppe til kl 01.00 og kosa oss med hver vår data.
Og jeg fikk endelig telefonsamtalen jeg har venta på.. HURRA!!!

Dag 3, mandag 17. September 2007.
Jeg våknet kl ni og var lys våken. Herlig. Tok en kald dusj, kledde meg og tuslet ned på verandan her for å ta en kopp kaffe. Der traff jeg resten av reisefølget: Alice, Trude, Anne, Kristine og Tom Arne, som hadde ankommet byen tidlig tidlig. De var ødelagte stakkars og ventet på rom. Kine kom ned og jeg, Synne og Kine stakk på Mojito og spiste god frokost bestående av pannekaker, musli, frisk frukt og sirup. Og selvfølgelig juice og kaffe. Etter dette tuslet vi ned til Waterfront igjen (kjøpte Bape t-skjorte på veien!!), fin tur for så vidt, og møtte min gudinnemor Inge på et annet kjøpesenter i området: Clockwork. Vi hadde en utrolig hyggelig lunsj der vi diskuterte healing og homøopati og hadde det veldig kos. Da vi sa hadet til Inge tuslet vi tilbake på Waterfront-senteret og shoppet vilt til kl syv på kvelden. Sykt!!
Da var vi rimelig slitne og satt oss ned og bestilte oss en drink hver (Mojito). De andre joinet oss og det ble til at vi spiste middag der også; kylling og soppsaus → nydelig! Etter dette tok vi taxi hjem og hoppet rett til sengs.

Dag 2, søndag 16. September 2007.
Rundt kl 6 klarte jeg ikke mer... Fikk ikke sove, magen romlet, alt var kjipt. Jeg strakk litt på bena, plugget i iPoden og slappet av til frokost. Omelett, pølse og poteter. Yoghurt, juice og herlig, herlig kaffe! Ålreit frokost. Jeg fikk med meg nesten hele Becoming Jane før vi landet, slutten får jeg se en annen gang... Det var utrolig å skue utover Cape Town fra luften... En nydelig kyst linje, samtidig med enorme townships og blendende solskinn. Av flyet og gjennom passkontroll der en meget hyggelig mann ønsket oss varmt velkommen. Utrolig nok fikk vi koffertene våre først og ble deretter hentet av en hyggelig kar som kjørte oss til Carnival Court; hostellet vi hadde booket oss inn på. Turen fra flyplassen var flott. Townships, vakre fjell, og så; Cape Town, som ligger der mellom fjellene, stor og vakker, og som myldrer av liv...
Rommet vårt var dessverre ikke ferdig vasket når vi kom, så utslitte trasket vi over gata til Lola´s, der vi fikk en nydelig appelsinjuice og en kopp kaffe. Da vi endelig fikk rommene våre rundt kl 12, sovnet vi som steiner alle tre. Kl 17 ble jeg og Synne vekt av at Kine sto på døra. Vi var skrubbsultne og tok første taxi ned til Waterfront; kjøpesenterområdet i Cape Town. På selve Waterfront-senteret tuslet vi litt rundt og tittet i butikker, før vi satt oss ned på Steak House. Der spiste vi en nydelig biffmiddag og drakk god, lokal rødvin. Etter dette tok vi taxi hjem, og på Carnival Court var det full grillfest og masse liv. Kjempegøy, men vi var helt knekt alle tre så vi hoppet i køya kl ni og sovnet tvert.

Avreise...

Dag 1, lørdag 15. September 2007.
Avreisedagen... Våknet tidlig og surret rundt og prøvde febrilsk å pakke ned det aller siste. Rikke-mor hadde sovet over og vi spiste en god egg- og bacon-frokost. Timene frem mot kl halv tre sneglet seg avgårde og jeg kjente reisefeberen stige. Fem over halv tre svingte Lene opp utenfor døren min, og vi raste avgårde mot Gardermoen. Det var tungt å si hadet til Lene og Rikke, jeg måtte jobbe hardt for å ikke begynne å grine. Innsjekkingskøen tok en time, og vi slapp heldigvis å betale overvekt. Etter innsjekk tok jeg en etterlengtet røyk; den siste på 18 timer... Sikkerhetskontroll, taxfree, pizzaslice på Pizza Hut og endelig på flyet til London. Turen gikk greit, 2 timer er over på et blunk. Fantastisk å se London fra luften, fikk med oss alle severdighetene fra Buckingham Palace til London Bridge! Av flyet, busstur til terminal 1, ny sikkerhetskontroll, og i vente-”loungen” ventet Kine. Jeg tuslet rastløs rundt i taxfree-sjappene og siklet på sminke mens jeg ventet på neste fly. Ny passkontroll, sikkerhetskontroll og endelig på South African Airlines, flight SA221 til Cape Town. Og for et fly!! Stort og romslig, egne tv-skjermer i hvert sete, pute, teppe, tannbørste, tannkrem, sokker og øyebind. Nydelig! Vi lettet og ble servert rødvin og mineralvann, og en nydelig middag med biffgryte, ris, tunfisksalat og en ostekake av de sjeldne. Topp 5! Jeg fikk med meg Shrek 3, før jeg prøvde å legge meg for natta. Det er jammen ikke lett å prøve å sove på et fly. Mye bråk, flyvertinner som skumper bort deg hele tiden. For ikke å snakke om den utrolig gode benplassen du har!! NOT! Det ble en hard natt...

Reisefeber...

Da er det under to uker til avreise og reisefeberen begynner å gjøre seg gjeldende! Alle forberedelser er unnagjort, vaksinene er tatt og kofferten fyller seg langsomt opp!

Det er vel på sin plass med en liten presentasjon av de reisende sykepleierspirene; Hanne 26 år, Synne Otilie 22 år og Linda snart 23 år...