Dag 11, tirsdag 25. september 2007.

Jeg har blitt syk, for pokker!! Typisk meg, rennende nese, mista stemmen, sykt vondt i hals og nakke, og bare skikkelig saus! Det er seff pga air-conditioninga, som vi seff ikke kan leve uten. Tusen tusen HJERTELIG takk!!! I dette tilfellet er jeg faktisk berettiget til å bruke frasen "typisk meg", da dette faktisk ER typisk meg og skjer både titt og ofte... Jaja, jeg overlever nok.. Får bare håpe det ikke er tuberkulose... Skrekk!

I dag hadde vi første dag i praksis på Katutura State Hospital. Vi sto opp kvart på seks, og hoppet i uniformene og heiv innpå litt frokost. Vi ble delt inn i grupper og jeg og Synne endte på spedbarnsavdelingen, og gjett om vi var fornøyde!! Vi startet dagen med å veie alle bebisene, og snakke med mødrene om hvordan natten/morgenen hadde vært. Det første som slo meg var hvor slitt hele avdelingen var. Gammel avflasset maling, slitne gulv, rett og slett desperat behov for oppussing. Utstyret bar også preg av å ha sett bedre dager... Men vi møtte noen flotte (men strenge!!!) sykepleiere, som etter noen timer tødde opp og tok oss varmt i mot. De fleste bebisene var inne pga lungetrøbbel, de fleste var ellers friske. men noen var det jo verre med... Dehydrering, for tidlig født, HIV og tuberkulose. Men det virket som alle fikk god pleie, og mødrene virket engasjerte og interesserte i bebisenes ve og vel. At i alt var det en ganske ålreit dag! Eneste som gjorde vondt var å forlate lille Faith, en liten tass på 1 år og 7 mnd. Han var helt fantastisk herlig, nettopp frisk fra tuberkulose. Eneste aberet var at han var foreldreløs, hvertfall i perioden på sykehuset. Moren hans hadde nettopp født tvillinger, og pga risiko for tuberkulose, kunne hun ikke være på sykehuset. Så lille Faith var helt alene.... Jeg og Synne brukte siste del av dagen på å kose med han, leke i gangene og ha det veldig hyggelig. Og han var så tillitsfull, og lo og gurglet. Virkelig en liten engel!! Derfor var det ekstremt hardt å sette han tilbake i senga si, helt alene og vinke hadet... Da kravlet han seg opp i stående stilling og klamret seg fast rundt halsen min og klynket.. Det gjorde virkelig vondt... Jeg måtte bite hardt i leppa for ikke å begynne å hulke, og gikk derfra så fort jeg kunne... Verden er hard... Det som var trøsten var at han hvertfall fikk ålreit behandling, og var på bedringens vei!

Resten av dagen sløvet vi i sola, før jeg selvfølgelig ble enda dårligere utover kvelden og følte meg så sjaber at jeg bare ville legge meg tidlig... TYPISK MEG!!!