SAFARI!




Mandag 26. Desember var vi rede til å forlate Namas til fordel for det ville, uoppdagede Afrika, og jeg, Synne og Hanne hadde leid med oss Chris (guiden vi hadde i Etosha). Destinasjonen var Zambia og vi skulle bruke en uke opp. Zambia ligger nord for Namibia, på grensen ved Caprivi. Dag 1 ble brukt til å kjøre nordover til en fantastisk campsite (husker ikke navnet) der vi så solnedgangen fra en fjellknaus og jeg! lagde nydelig spaghetti og kjøttsaus. Oppskriften til mamma funker hver gang! Kvelden var vakker, med rødvin og stjerneskudd; virkelig kos. Dagen etter besøkte vi en Himba-landsby et stykke unna campsiten.
Himba-folket er en av stammene i Namibia, en av de få som holder fast på tradisjoner. Stikkord som stråhus, bål, geiter, null elektrisitet, noe spesielle hygiene-regler og ikke et speil i sikte gjør seg gjeldende. Men virkelig facinerende. Kvinnene av Himba-folket er virkelig vakre. De lager sin egen bodylotion av knust stein og urter som de smører seg inn med. De dusjer aldri. Denne kremen gir de en fantastisk burgunder farge og klærne og smykkene representerer alt fra ikke kjønnsmoden til å ha et barn utenfor ekteskap.
Resten av dagen brukte vi til å kjøre videre nordover. Vi spiste lunch i Outjo før vi kjørte videre til Tsumeb og campet der. Vi brukte kvelden til skravle, lage mat og kose oss. Campinglivet fenger! Vi våknet grytidlig onsdagen og dro til Ombili. Dette er en bushman-landsby midt inne i jungelen. Bushmen er også en av stammene i Namibia. Tenk ”Gudene må være gale” og dere skjønner greia. Dessverre er sivilisasjonen i ferd med å innhente bushmennene, og dette er dessverre ikke til bushmennene sitt beste. De blir ødelagt av det. Så Ombili er en landsby basert på veldedige donsajoner som er med på å hjelpe bushmennene slik at de kan opprettholde sin tradisjonelle livsstil samtidig som de sakte men sikkert blir innlemmet i den moderne livsstilen. Barna får gå på skolen og de voksne får jobbe og tjene penger. Virkelig et bra prosjekt og vi koste oss på rundturen. Etter turen til Ombili kjørte vi videre og spiste lunch i Groosfontein før vi kjørte videre til Rundu og campet på Sarusungu River Lodge. Dagen etter (torsdagen) kjørte vi innover i Caprivi for å se Poppa Falls. Vi endte opp på Ngepi Camp, et paradis av en lodge rett ved Kawango-elva der flodhestbrøl og krokodillegrynt høres natta lang. Fantastiske trehytter i trærne og ved vannkanten, FANTASTISKE toaletter og bad og personale som bare vil deg godt. Vi snakker badekar med utsikt over elva, toaletter rett i jorda med jungelen som dekor og dusjer midt inne i buskene. Virkelig herlig. Denne kvelden gikk vi på en real fyllekule, og guri så moro vi hadde det! I baren hang en liste over 18 forskjellige shots, med et tilbud som: Hvis du drikker alle 18 shotene, får du 1 gratis. Og vi jentene kunne jo ikke la et slikt tilbud gå fra oss! Ha ha ha. Vi tok alle shotene, sto fortsatt på bena, og begynte oppover på lista igjen. La meg bare si at etter 23 shots av typen Happy Hippo, White Rhino, Wild Dog og Jolly Jackal, er du ikke veldig stø på bena. Jeg husker absolutt ingenting, bare at jeg hadde det himmelsk gøy. Jeg trenger vel ikke si at dagen etter ikke var av de beste! Vi våknet med et særdeles møkkete telt, klær på badet og en seriøs hangover. Synne og Hanne kom godt i fra det, men jeg hang ut av bilvinduet og kastet opp i 4 timer. Jeg kunne ikke engang drikke vann og hadde seriøst den verste dagen i mitt liv. Jada; det er min egen skyld! Vi ankom hvertfall Katima utpå ettermiddagen og jeg brukte kvelden på å ligge under et tre i skyggen, i tillegg til å løpe og kaste opp med jevne mellomrom. Utpå kvelden kom en vennegjeng av guiden vår, Chris, og da middagen endelig var ferdig i 9-tida fikk jeg ned en liten tallerken. Takk og pris klarte den mørbankede magen min å holde på maten og kvelden ble ganske hyggelig! Jeg og Synne tok kvelden tidlig og resten av gjengen, inkludert Hanne og Chris tok en tur på byen. Dagen etter, lørdag, våknet jeg og Synne grytidlig pga sol og mygg og mens vi ventet på Hanne og Chris pakket vi ned campen. De kom etter hvert ganske så fyllesjuke og vi satte avgårde. Planen for dagen var båttur på Kawango-elva og å telte ute på en sandbanke. Det var virkelig deilig! Vinden i håret, vannet brusende over rekka. Vi badet på de grunne områdene, koste oss med øl og var skrekkslagne for krokodilleangrep. Etter hvert fant vi en passende sandbanke og fikk satt opp campen. Det skal sies at disse namibierne vi var sammen med virkelig var harde på flaska! Litervis med vodka og whiskey, øl og jeg vet ikke hva. Vi brukte hvertfall kvelden på å drikke, spille 30-seconds og spise god grillmat! Himmelen var overstrødd med stjerner og du kunne nesten ikke puste for all myggen. Helt sykt! Jeg tusla vel i seng rundt kl 2 og sov kjempegodt! Dagen etter ble brukt til å rydde opp campen, få en god frokost og pakke sakene. Så kjørte Chris oss til grenseovergangen mellom Namibia og Zambia..

BURSDAGSFEIRING!

Skal ikke skrive tidenes innlegg om bursdagen min, men føler den fortjener litt spalteplass uansett. Det er jo ikke hver dag man har bursdag i Afrika!!
Dagen opprant med kort på hodeputa og ballong på veggen! Var vel egentlig ingen ballong men en oppblåst kondom... Hva skal man si?? Man tar hva man har.. Jeg ble hvertfall veldig glad!! La meg først og fremst si at jeg aldri noensinne kommer til å glemme denne bursdagen... Hvis dere leser dere litt tilbake på bloggen og kommer over innlegget fra likhuset kan jeg jo fortelle at dette var på bursdagen min.. Sære greier!
Dagen gikk med til avslapping på Namas, kun avbrutt av bursdagstelefoner fra Norge! Helt nydelig, faktisk! Jentene ringte (takk, snupper), familien ringte, Oliver ringte og jeg var veldig rørt! Uansett; på kvelden startet feiringen... Vi hadde bestilt bord på Joe´s Beerhouse, 14 stk totalt, og hadde en fabelaktig middag. God mat, god service og latter og moro fra ende til annen. Fikk til og med bursdagssang, påspandert middag, vin og drinker. Pluss noen veldig morsomme shots som Hanne kom med... Blant annet en ”Giftig Dverg” som var kjempegod! Ha ha

Fra Joe´s gikk ferden til Funky Lab der vi danset som gale hele kvelden! Bartenderne kunne ikke unngå å få vite at jeg hadde bursdag og da var det 7 shots på disken med en gang. På huset! Moro! DJ´n var også kjempehyggelig og hadde ikke noe imot våre musikkønsker og favorittlåtene kom rullende som perler på ei snor. Da Funky Lab stengte bar ferden hjem, men festen var ikke over! Jeg, Synne, Bjønna, Odin, Hanne og Kristine ville ha naschspiel og brukte noen timer på å lage talkshow, nyhetsinnslag og litt ymse fra Namibia.. Synne var kameramann og fikk alt på tape... Vi fikk oss en ekstremt god latter dagen etter når vi så på opptaket for å si det sånn. Vi krabbet i seng rundt kl 06 og jeg sovnet glad og fornøyd etter en heidundranes god bursdagsfeiring. Tusen takk alle sammen!

Jeg hopper rett inn fra forrige innlegg, fra Swakopmund!



Lørdagen opprant og først på programmet sto quadbiking; altså å kjøre firhjuling! Og hu hei så moro det var!! Meg, Kine og Kristine ga bånn gass og brukte sanddynene utenfor Swakop som moder jords egen berg-og-dal-bane. Aldri vært med på noe så moro, jeg hvinte og siklet (faktisk) av fryd. Det anbefales alle å prøve dette. Quadbiking i østmarka teller ikke!!!
Resten av ettermiddagdagen ble brukt til å slappe av på hemsen vår, jeg og Kine gikk etter hvert en tur i Swakop sentrum og fikk en kopp etterlengtet kaffe. Virkelig en vakker by... På kvelden hadde vi bestilt bord på en velrenomert sjømat-restaurant (The Tug), lokalisert rett i vannkanten med bølgeskvulp oppover vinduene. Restauranten er deler av en pensjonert sjøskute, veldig autentiske greier.. Desverre svarte maten så absolutt ikke til forventningene, men det var moro lell! Vi ble underholdt av noen veldig morsomme og spillystne bartendere, så kvelden gikk fort... Etter den sene middagen bar det rett til sengs, pga tidlig avreise dagen etter.


Søndagen opprant, og jommen sa jeg smør! Vi tok en tur til på quadbikene!!! Rasende festlig, men noe mindre fart enn lørdagen da vi plutselig var 8 stk som skulle kjøre og ikke 3... Etter dette dro til Walvis Bay, nabobyen, for å hive innpå litt lunsj, før vi vendte snuta mot Windhoek igjen... Morsom ting: Namibia har et rikt dyreliv for å si det mildt, og langs de endeløse veiene gjennom ørkenlandskapet ser vi hundrevis av vortesvin og bavianer! De sitter i grupper ved veien og speider, løper ut i veibanen og gnafser gress i veikanten.. Ganske facinerende! Prøvde å finne ut av hvordan jeg kan sammenligne det med Norge, men det går rett og slett ikke... Tenk sauer i Norge, og gang det med hundre... Da får du bavianer og vortesvin i Namibia...

Swakopmund!

15. til 18. november satt vi oss i bussen igjen og vendte snuta mot Swakopmund. Dette er en liten, idyllisk, særdeles tyskinspirert by ved kysten, ca. 4 timer fra Windhoek. For et kick og endelig se havet igjen, kjenne den salte sjøluften rive i neseborene og høre måkeskrik i det fjerne.. Vi ankom torsdag kveld og i hui og hast måtte vi finne en åpen restaurant da sulten var på vei til å bli uoverkommelig! Vi endte opp på Western Saloon, den HVITESTE restauranten i hele Namibia... Her snakker vi sørstatsflagg i hele taket med sloagans som "The South will rise again." Heftig... Jeg var på nippet til å gå.. Fredagen gikk med til hesteridning, det var virkelig kos! Bortsett fra at jeg hadde en hest som elsket å kappri, så hver gang vi satte i galopp fikk hesten hetta og jeg måtte stå i salen for å stoppe han... La meg bare si at jeg aldri har vært så støl i mitt liv som etter den turen... Kvelden ble tilbragt på en nydelig restaurant; From Cape to Kairo. God service og flott mat! Etter dette tuslet vi til nattklubben ved siden av og helte innpå noen Springbook-shots og koste oss verre. Ble også introdusert til en Jägerbomb, noe alle bør prøve!! Ha ha ha.... Kvelden endte tidlig, da alle skulle tidlig opp!

Føkk, folkens... Bussen tuter... Skal på en to ukers tur opp til Zambia og Victoria Falls.... Så jeg må stikke... Når jeg er tilbake får dere høre om resten av turen til Swakopmund, bursdagsfeiringen og turen til Zambia. Ta vare på dere selv folkens...

Siste ukers praksis

Ja, da nærmer slutten seg med stormskritt folkens.. Jeg har en eneste vakt igjen på Katutura state hospital, før mitt oppdrag er over. De siste ukene har jeg vært litt rundt omkring; forrige uke var det maternity, eller fødeavdelingen, som sto for tur. Jeg og Synne var noe uheldige med antall fødsler, bare 4 stk, men uansett!! Å føde her nede er noe ganske annet enn i Norge, la meg bare si det! Her har de ikke hørt om smertestillende, og hvis sykepleier/jordmor blir utålmodig slår hun faktisk... Med knyttnever.. Så jeg ble mildt sagt sjokkert!! Vi prøvde så godt vi kunne å holde de vordende mødrene i hånden, smile oppmuntrende og gjøre vårt beste for at fødselene skulle bli så smertefrie som mulig... Vi fikk være med på 3 jenter og en nydelig gutt, og herre min så flotte de var! Det er noe eget med å være den andre personen i historien som får æren av å løfte babyen... De er små, lysebrune, med masse lykketrollhår og de blunker forvirret og sutrer litt før de får mammas trygge bryst.. Helt fantastisk!! Fikk også assistere på min første operasjon!! Min flotte venn, dr. Hailemariam, gav meg den æren av å assistere han under et inngrep der han måtte rekonstruere og sy igjen en stakkars kvinne som hadde sprukket fra skjeden til anus under fødselen.. Skrubbe hender, på med munnbind, hårnett, operasjonsfrakk og hansker... Virkelig spennende...

Denne uka har vært litt oppstykket, men jeg har tatt en vakt på casualty, eller akuttmottaket... Det var en dagvakt så det var lite som skjedde og heller kjedelig, men det morsomste var at vi fikk øve på å sy! Selvfølgelig bare på svamper i første omgang, er vi heldige får vi sy igjen noen sår til helgen! Men det skal sies at det er vanskelig!!

I går var hele gjengen på the mortuary, eller likhuset her nede for å observere obduksjoner... Jeg skal ikke brette ut detaljene i respekt for de døde, men la meg si dette: hvis man tror splattere eller skrekkfilmer er groteske, så har man ikke sett det vi så i går!! Det er det sykeste, mest utrolige, mest groteske, mest spennende jeg har vært med på i hele mitt liv! En fantastisk anatomi-forelesning for å si det sånn.... Og en bursdag jeg aldri glemmer!!! Men det verste der inne var lukta... Dødt, råttent kjøtt og en eim av død... Vi fikk ta en titt inn i kjølerommene også... Må si det er noe spesielt å se en fryser full av lik, deriblandt små barn.. En opplevelse av de sjeldne...

Til helga er det nattevakt på casualty, forhåpentligvis blir det mye blod... Og så er jeg ferdig gitt....

Det er kveld, fredag 2. november. Vi har nettopp vært vitne til en solnedgang av de sjeldne, ved vannhullet i Okaukuejo. Vi er i nasjonalparken Etosha, i hjertet av Namibia...

I horisonten skimtes lynnedslag, hurtigere og kraftigere enn blitzregnet på en hvilken som helst Oscar-utdeling. Vi har vært vitne til en regnstorm, som fikk selv den mest erfarne safariguide til å måpe av forskrekkelse...

Jungelens lyder omringer oss der vi sitter tett i tett foran vannhullet. Sirissene synger, en enslig ugle tuter etter vellykket jakt, i det fjerne høres løvebrøl. Luften er tett av forventning, stillheten er total, vi sitter med vidåpne øyne, tør nesten ikke blunke i frykt for å gå glipp av noe... Vi sitter andektige og føler den milde brisen som kiler oss i ansiktet. Den bærer med seg lukten av Afrika.

Plutselig skimtes bevegelse i det fjerne, opphisselsen er overveldende... To giraffer lister seg mot vannet, de stopper, snuser ut i luften, værer faren som lurer i bakgrunnen. De stopper opp, plutselig oppmerksomme på noe vi ikke kan se, spisser ører... Men nei... De fortsetter... Sakte men sikkert mot vannhullet for noen etterlengtede slurker vann...

Og der... Der kommer det... Et neshorn, med sitt majestetiske horn som troner ut av fjeset... Det lunter i sikk sakk, så forsiktig forsiktig mot vannhullet, oppmerksom på enhver lyd, ethvert vindpust...

Vi er på savannen, i Etosha; hjertet av Namibia... Vi er i Afrika.

Hallois godtfolk!

Har helgen vært bra? For det har nemlig min vært!!! Ha ha... Som nevnt tidligere var vi og besøkte læreren vår på torsdag, på en lodge rett utenfor byen. Virkelig luksus! Nydelig svømmebasseng, romslige små hytter og 4 retter på kvelden. Vi fikk mye god veiledning av lærer Kari, og døste ved svømmebassenget det meste av dagen. Kvelden kom og vi kledde oss i finstasen og langet innpå 4-retters bestående av: soppsuppe (made from scratch), nydelig salat med hjemmelaget vinagrette og pinjekjerner, nydelig grillmat med maiskolber og hjemmelaget creme bruleé med jordbær. Kaffe og cognac fulgte også med, samt vin, øl og mineralvann. Virkelig nydelig... Etter harde uker på sykehus var det godt med litt avkobling og oppvarting! Det ble en meget sen kveld, vi satt oppe til rundt kl 04 og hadde det særs hyggelig!


Fredagskvelden gikk med til jobbing med ambulansen, hele natta. Virkelig spennende! Vi kjørte med Mario og Speedy, og hadde en busy natt for å si det sånn! Første utrykning var bare en transfer fra Windhoek MediClinic til Central State Hospital, så det var lite drama. Andre utrykning var desto verre, et "assault" der en fyr var bitt i hodet av en annen og lå i en haug på fortauet ute av stand til å gjøre rede for seg. Full behandling med bandasjering og intravenøst og i full fart til akuttmottaket på Katutura.
Deretter fikk vi melding om en mann som lå hjemme med magekramper og som nesten var bevisstløs. Vi fikk bært han inn i ambulansen og kjørt han til sykehuset. Det morsomste med denne karen var at han faket hele greia, så når vi kom til akutten noe senere med en annen pasient, så vi fyren med magekrampene rive av seg veneflonen, vderetter viste han fingeren til oss og marsjerte ut av mottaket. Herre min hatt! Vi fikk melding om en dame som hadde fått gjennomgå av kjæresten sin med et strykejern!, og som hadde det virkelig dårlig. Håper den kjæresten får seg en smell for å si det sånn! Deretter var det en drita full mann (nå skal det sies at alle pasientene var drita fulle) som hadde gått inn rett inn i en bil og fått noen mindre skader. Bilen kræsja altså ikke i han, HAN kræsja i bilen! Mye action med andre ord. Og det morsomme er at gutta våre (studentene altså) jobba på akutten (casualty) denne natta så vi traff jo på dem hver gang vi var innom og fikk utvekslet historier, tatt en røyk etc. Og Speedy og Mario er fantastiske karer som setter sirenene på full guffe samtidig som de hever volumet på musikken slik at musikken overdøver sirenene... Høyt volum med andre ord. Megalættis!! Rundt kl 4, var vi kvalme av utmattelse og fikk skyss med ambulansen hjem!




Lørdagen gikk med til grillfest i Khomasdal i regi av veileder Kari, med en haug vidunderlige barn fra slumen.. Kjempemoro med mye lek og latter. Vi gikk tidlig for å få sovet noen timer før vi igjen gikk på nattevakt. Vi hadde blitt forespeilet en meget busy lørdagsnatt, men der tok de jammen feil! På 13 timer hadde vi 4! utrykninger. g det er MEGET sjelden! Eneste interessante var en fyr som hadde blitt banka av 7 andre og hadde flere hematomer samt 4 knivstikk i hodet. Det morsomme med han var at han først nektet å bli med til sykehuset selv om blodet rant og han nesten ikke klarte å gå. Da vi endelig fikk han til akutten, og sykepleier skulle begynne å barbere bort håret for å få renset og sydd sårene, ble han helt krakilsk, nektet plent og marsjerte ut av salen. Det måtte mye overtaling til og da han var på besvimelsens rand gikk han endelig med på å bli behandlet. Stakkars fyr! Han ble ihvertfall sydd sammen og plastret... Resten av natta gikk med til høylytt allsang og dansing på rommet til brannsjefen, samt filmvisning. Jeg så Rush Hour 3, og ble mildt sagt skuffa. Alle sammen gikk gjentatte ganger inn på kontrollrommet for å sjekke at ikke telefonen var ødelagt for vi kunne ikke tro at det var så stille en lørdagsnatt. Kl 3 fikk vi endelig en alarm, denne gangen en brannalarm. Alle gutta hylte og spratt opp og kastet seg ned stanga på ekte brannmannvis! Jeg og Hanne fikk sitte i Emergency Trailern, som er et monster av en lastebil og virkelig morsom å sitte på med. Til brannguttas store skuffelse var det bare et lite skur som brant, og vi vendte lutrygget tilbake til stasjonen. Vi fikk karret oss til 2 timers søvn, hele tiden med et øye åpent, i tilfelle alarmen skulle gå. Vi sto opp halv sju og lusket litt rundt, før vi fikk siste alarmen kl 7. Bilulykke, selvfølgelig uten noen skader. KJEDELIG! Vi vendte tilbake til stasjonen, og fikk sagt hadet til alle gutta. Det var litt trist, for makan til praksisuke har jeg aldri hatt! Kjempespennende, og gutta der er bare fantastiske!! Vi stupte i seng halv ni, helt utslitte...



Alltid moro med gutta i Fire Brigade!!



Anbefales på det sterkeste!















Gutta og meg, i en siste hilsen!! Hi hi hi

Ok.... Nå skal jeg ta meg tid til et utfyllende innlegg! Vært hektisk her i det siste, måtte nedprioritere blogen...

Vi får starte med forrige uke da... Vi hadde siste uka på gyn, denne gangen fikk jeg og Hanne selskap av Kristine og Synne. Kjempekos. Uka fortonet seg vel som vanlig, men på tirsdagen fikk vi være med på legekonsultasjonene. Kjempespennende, men veldig tøft. Vi fikk inn alle slags pasienter, og alle hadde forskjellige problemer. Useless fact: p-piller er visstnok veldig uvanlig her nede, da jeg nevnte at så godt som alle jenter hjemme er på pilla fikk jeg noen hevede øyenbryn.. I tillegg koster de ca 100 kr mnd her nede, i motsetning til ca 100 kr for 3 mnd hjemme.. Jaja... Anyways, mye pasienter innom. Mot slutten av dagen kom det tøffe; vi fikk inn en 8 år gammel jente, vakker som få, som skulle inn til gynekologisk undersøkelse. Hun hadde blitt voldtatt, og måtte inn til en siste sjekk og for å få resultatene på prøvene. Heldigvis var alle prøvene negative, bortsett fra at de ikke hadde tatt en HIV-test. Idiot-leger!!! Hun var uansett der og da frisk og fin og virket i godt humør. Men det tok virkelig på oss studentene som satt der, tårene presset på men vi klarte å bite tenna sammen og fortsette. Rett etterpå kom det inn en 37 år gammel dame som hadde hatt slag. Hun hadde full høyresidig lammelse, i tillegg blødde hun fra underlivet. Hun var egentlig ikke denne doktorens faste pasient, men etter mye overtaling gikk legen med på å undersøke henne. Og godt var det for da fant han ut at hun var gravid, men at fosteret var dødt. Herregud... Da var det noen av oss som ikke klarte mer og måtte ut av rommet og tørke tårer. Dagen ble ganske dempet etter det...

På torsdagen hadde vi avslutning på avdelingen og sykepleierne løp ut og kjøpte kaker og brus, så vi kunne kose oss litt! Kjempehyggelig. Kos å vite at man har blitt satt pris på.. Såret jeg snakket om har også blitt MYE bedre!!! Jej...

Helgen kom og den var etterlengtet!! Er bare verdt å nevne fredagen for da hadde vi invitert til enormt grill-party i hagen på Namas. En haug leger og sykepleiere fra Katutura kom og vi hadde det kjempegøy! De likte den "norske" grillmaten (grillspyd og namibiske pølser) men syntes vel kanskje det var litt lite krydder og litt mye grønnsaker... Ha ha ha.. Festen ble uansett vellykket, men den foregikk i kontrollerte former, ingen dansing på bordet.. Hi hi




Resten av helgen gikk for seg uten de helt store høydepunktene.....

Starten på denne uka har bare vært helt strålende!! Jeg og Hanne var så heldige å få begynne hos Fire Brigade, eller hos ambulansetjenesten på mandag.. Og for et sted!! Ambulansen er stasjonert hos brannvesenet og du kan tro vi koser oss!! Ha ha ha... Bortsett fra det åpenbare i at det er en haug med heite karer der, så er de så utrolig flinke, samarbeidsvillige, hyggelige, morsomme og seriøse!! Makan til flotte sjefer og hardtarbeidende mennesker skal man lete lenge etter! Gutta jobber skift; 24 timer på, 48 timer av. Og de jobbert HARDT! Vi fikk være med Skrywer (skiftlederen) på mandag og rundt 10.45 fikk vi første alarm. Full utrykning med sirener på full guffe og villmannskjøring gjennom sentrum. Adrenalinet pumpet som faen, og jeg ba en bønn i mitt stille sinn om at jeg skulle overleve turen... Det var heldigvis ingen dramatisk ulykke, en kvinne hadde besvimt i en bygning! Men det var jo litt spennende fordét! Vi kom løpende ut av heisen og Skrywer roper til meg "Give me 6 litres of oxy, and a mask, NOW!" Og der sto jeg med skjegget i postkassa, for hva i hælvete betydde det?? Oksygen, maske... Okay, hva mer?? Så det ble litt knoting med oksygentanken og roting i bagen før jeg fant skjønte greia.. Ha ha;-) Heldigvis svevet ikke pasienten mellom liv og død! Men for et rush! Og de stilige, neonorange, vestene kler oss virkelig!! På tirsdagen troppet vi opp kl 8, og møtte nok en hyggelig fyr; Mario, som vi kjørte med hele dagen. Fikk med oss en død mann som hadde fått hjertestans midt på gata kvelden før og ligget der som et kadaver hele natta. Må innrømme at det var litt ubehagelig! Deretter var det en nydelig liten jente som hadde blitt "påkjørt." Hun hadde heldigvis bare et par skrubbsår på kneet og var litt øm i låret, ellers var hun i fin form. Bortsett fra at hun var i sjokk og gråt og klamret seg fast i meg.. Poor baby... Jeg prøvde så godt jeg kunne å klemme henne og fortelle at alt kom til å gå fint.. Resten av vakta brukte vi på å henge med branngutta og følge med på hva de gjorde. De særdeles herlige sjefene viste oss villige rundt og fortalte oss ditt og datt om hele kompaniet. I tillegg til at de med sine strenge stemmer kommanderte oss til å hente kaffe både titt og ofte.. Jeg må le! Tror ikke de er vant til to sykepleier-jenter fra Norge som ikke har snøring på "giv akt" og "tre av".. Ha ha ha... Men fy søren som vi koser oss!!
Jeg våget meg også opp i den 30 m høye brannstigen etter at sjefene høytidelig hadde forklart at kvinner ikke hadde noenting å gjøre i slike stiger, de passet best i yrker med mye kontorjobbing. Jeg krøsser jo ikke møkk, så jeg tvang meg opp for å vise dem at det er litt guts i meg også!! Det var vel litt nervepirrende, jeg skal innrømme det, men veldig moro!




I morra bærer det av sted til en lodge rett utenfor byen der vår veiviser fra Høgskolen i Oslo fortiden ferierer. Da skal vi bruke et døgn på å slappe av med litt luksus, kose oss med god mat og sitte oppe til de sene nattetimer og diskutere sykepleiens forunderlige verden! I gler mæ!

Håper alt er strålende der hjemme, savner dere alle sammen, tenker på dere hver dag!

NAMAS

Hei folkens...

Før jeg setter i gang med beretninger fra forrige uke og helga, tenkte jeg jeg skulle legge inn en liten bit om NAMAS, altså gjestehuset vi bor på...

Vi er 12 spl.studenter her, inne i hovedhuset.

I tillegg er det en liten leilighet på baksiden med sengeplass til 5.



Vi deler tomannsrom alle 12 i hovedhuset, og har to bad på deling. Vi har ett kjøkken, og én vaskemaskin... Noe som tilsier at det ofte kan bli trangt om plassen, og privatliv kan man nesten glemme.. Jeg er heldig og bor med Ottis the hottis, og vi skjønner hverandre veldig godt når det gjelder privatliv og litt alenetid. Heldigvis!



I tillegg til oss sykepleiere, har vi daglig leder på huset, Panduleni (aka Pændiss, tante P, kråka, monsteret osv), som kan være en prøvelse for de fleste. Hun er en skikkelig hønemor som legger seg oppi alt som er og behandler oss som vi er 12-åringer på ferieleir. Så har vi alle Panduelnis venninner og bekjente som er innom titt og ofte. Så kommer vaskedamen som er innom 2-3 ganger i uka og Polly (aka peanøtta) som er nattevakta vår. Han jobber fra 19 til 07 hver eneste natt, hele uka. Stakkars fyr. Vi prøver så godt vi kan å varte han opp når vi kan og ta litt ekstra vare på han... (Sykepleiere vøttø!)



Ytterligere har vi alle de andre norske studentene som bor rundt omkring i byen.. De tropper opp rett som det er for å låne internet, vaske klær, lage mat eller andre ting de ikke har mulighet til i egen bopel den dagen...



Så som dere kanskje skjønner er det MYE folk her til enhver tid, litt slitsomt... Men vi klager ikke, vi gjør det beste ut av det, og det går stort sett veldig greit!

JA, det er lenge siden sist. Jeg beklager folkens, hatt mye å gjøre. Derfor advarer jeg på forhånd at dette innlegget nok blir noe langt, samt at det kan inneholde visse uheldige (les: groteske) beskrivelser fra praksis. Jeg fikk en tilbakemelding om at advarsler var ønsket før avsnittene fra praksisen, så jeg ville hentet et glass vann og lest på tom mage. Du er herved advart!!

Jess.... I helga dro hele gjengen på tur! Destinasjon: Sossusvlei. Hva man kan vente å se her: ørken, ørken, en og annen struts og ørken! Forventet avreise: fredag kl 07.30. Reell avreise: fredag kl 09.00. African time, jeg sier ikke mer... Når da endelig bussen kom, ledet av guiden Geoffrey, fant vi ut at fyren ikke hadde regnet med at vi skulle ha med oss bagasje!!, ergo; han hadde ikke plass til bagasjen. Derfor måtte vi stue oss sammen som sild i tønne med sekker og matposer i alle ledige små kriker. Det ble ikke en behagelig busstur for å si det sånn! Uansett, ingen sure miner her i gården, vi fikk sett deler av et fantastisk landskap på veien, og i 4 tiden ankom vi Esriem, campen vi skulle bo den første natta. Et veldig hyggelig sted, med avkjølt bar og nydelig svømmebasseng. Sola skinte og vi snakker 40 grader i skyggen... Varmt! Vi fikk satt opp campen, 6 telt og sitteplass i midten, og måtte dra av gårde til en slags mini Grand Canyon. Samme greia, i mindre skala. Nydelige saker og vi fikk klatre ned og titte.

Da vi hadde klatret opp igjen, durte vi tilbake til campen og hentet vann og vindjakke. Så vendte vi snuta mot Elen. Dette er en sanddyne som visstnok er ideell hvis man vil se solnedgangen. Guiden vår viste oss veien opp, den vanskelige veien selvfølgelig, og durte tilbake til campen for å lage middag. En ting må sies... Jeg er ikke veldig veltrent, men jeg klarer da vitterlig å gå en tur i kupert terreng... Dvs hvis dette kuperte terrenget IKKE består av sand... Med åpne joggesko.. Herregud så slitsomt, jeg klarte bare halve dyna før jeg kollapset i en sky av sand. Jeg klarte rett og slett ikke mer, og måtte sitte der og se sonedgangen... Men det var nydelig det altså!!

Da vi hadde vasset ned igjen, ble vi hentet i skumringen og tilbake i campen ble vi møtt av en nydelig kyllingmiddag som vi glupske dyttet i oss. Stemningen var god, med rødvin og sang, men vi var trøtte som strømper hele gjengen og sovnet rundt kl 21.00. Rutinerte campere!! Ha ha.

Lørdagen sto vi opp kvart på 5!!! for å få med oss soloppgangen på Dune 45. Nok en svær sanddyne, brattere enn den forrige. Igjen måtte jeg gi opp halvveis (kanskje på tide med en løpetur?) og ble sittende alene i sanda og nyte soloppgangen med fullstendig stillhet rundt meg og en struts som løp forvirret rundt nede på sletta. Nydelig! I mellomtiden hadde guidene våre stelt i stand frokost nede ved bilen, og vi fikk en etterlengtet kopp kaffe. Deretter gikk turen til Deadvlei, Sossusvlei og verdens største sanddyne; Big Daddy! De mer rutinerte klatrerne i gruppa (les: alle bortsett fra meg og Kine), bestemte seg for å bestige denne kjempen, mens jeg og Kine heller ville ta en gåtur og se landskapet fra bakkeplan. Deadvlei var virkelig et syn:
Vi tuslet bort til Sossusvlei, der det i regntiden er store vannområder, virkelig nydelig, men nå var det tørt og varmt. Vi satt i skyggen og skravla og koste oss i en time, da var det på tide å vende hjemover til campen. De andre hadde hatt en fin, men SLITSOM, tur og vi var klare til å dra. Da vi ankom campen, pakket vi sakene og satte oss i bussen mot Solitaire, en annen lodge midt i ørkenen ca 40 min. kjøretur fra Esriem. Dette var virkelig en oase! Nydelig svømmebasseng, bar, og bare kos. Vi satte rakst opp campen før vi spiste lunsj og stupte i bassenget. HERLIG! Etter to dager med sand og ulevelige temperaturer var det paradis å få avkjølt skrotten i et kaldt badebasseng. Vi bada og solte oss før vi tok en etterlengtet dusj og satte oss i sola med rødvin. Kvelden gikk med til nydelig middag med lammekoteletter og latter i solnedgangen. God rødvin og gode venner er alt man trenger på campingtur. Selv om savnet av alle dere der hjemme gjorde seg gjeldende utover kvelden. Det at vi hadde stått opp så tidlig gjorde sitt til at vi sloknet ganske raskt rundt 21.30. Men vi trengte en god natts søvn hele gjengen. I dag sto vi opp litt over 7 og pakka ned teltet. Vi spiste en nydelig frokost og ryddet vekk campen. Så vendte vi snuta mot Windhoek og Namas. En vellykket, kjempefin tur!





Så over til mer saftige saker! Praksisen på gode gamle Katutura! Jeg, Hanne, Anne og Trude har vært på gynekologisk avdeling hele uka, og storkost oss! Herlige sykepleiere og herlige pasienter. Vi fikk være med på et par operasjoner denne uka også; først så vi sterilisering av en kvinne, dvs snippe egglederne, kjempespennende! Deretter var det en stakkar som skulle gjennom fjerning av ektopisk graviditet (graviditet utenfor livmoren), sterilisering og så utskraping. Hun hadde det vondt når hun våknet for å si det sånn! Men spennende var det, vi fikk hjelpe til masse denne gangen også!

Men, mine damer og herrer... Over til det virkelig ekstreme! (Advarsel; nå kan det bli vanskelig for ømfintlige mager). Vi har et sår på avdelingen! Og FOR ET SÅR!!!!!! Herregud, det tar virkelig kaka! Pasienten er en megahyggelig dame, som er overvektig. Hun har vært gjennom en histerektomi (fjerning av livmor) og så har det gått betennelse i såret. Og, som nevnt, FOR ET SÅR!! Se for deg et vertikalt kutt som går fra navelen og ned til "hårfestet". Så ser du for deg at i enden av dette kuttet går det et horisontalt kutt på ca 20 cm. Et t-kryss. Så ser du for deg at du bretter ut og åpner dette såret. Er du med? Og så tenker du deg at når du åpner dette såret kommer det en stank av de sjeldne. Råttent kjøtt, blandet med betennelse og bakterier. Og en haug av dødt kjøtt. I tillegg kommer eimen av jod-salven de har brukt for å prøve å rense såret. Det var overveldende. Så ser du for deg at kirurgen bruker syre (som man bruker i hårbleking) for å prøve å fjerne det døde vevet. Denne syren etser og skummer slik at stanken blir enda verre. Så må kirurgen fjerne alle disse klumpene av dødt kjøtt. Deretter må han klippe, med en saks, rundt sårkantene for å fjerne enda mer dødt kjøtt. Og puss og væske renner i strie strømmer. Og stanken blir mer og mer uutholdelig... Og saksa han bruker for å gnikke denne syren utover forsvinner omtrent inn i sårhulen, som er ca 15 cm lang, INNOVER!!! Guri malla.... Og med en overengasjert kirurg som har lagt sin elsk på meg og Hanne, som gjerne vil at vi skal se og kjenne og holde, kunne det jo ikke gå annet enn galt. Den velkjente, klamme følelsen skyllet over meg, og jeg måtte styrte på dør... Faen!!

Lurer på hva neste uke har å by på... So long!!

Fredag, 5. oktober 2007.

Jess, folkens. For de som lurer er jeg fortsatt ikke helt frisk. Hoster fortsatt som en gærning, nesa er tett og whiskey-stemmen er fortsatt svært gjeldende. Men men, klager ikke jeg;-) Skal ikke være vanskelig! Ha ha.
Nå, kjære leser, lurer du kanskje på hvorfor en bedårende jente som meg selv sitter hjemme på en fredag kveld når tequila-shoten koster 7 kr og ølen 5kr.. Det kan ha noe med at vi gikk på en smell i går og havnet skikkelig på fylla. Kjempegøy. Det har visst blitt noen fylleturer her nede... Hmm... Uansett var vi en gjeng ute med de berømte tvillingene Erastus og Eddie, pluss en del barnevern-studenter og ergo-studenter fra Norge. Like moro som alltid, jeg og Synne helte nedpå jägermaister og koste oss verre. Dagen i dag ble selvfølgelig noe amputert og jeg har ligget som et slakt i sola i hele dag, og blitt solbrent i trynet. Tidligere i kveld var vi en gjeng på kino og så "Hairspray" som anbefales på det sterkeste! Skikkelig gladfilm, som gir deg lyst til å shake assen hele natta!! He he he.



Men fra spøk til revolver; grunnen til at jeg er her nede --> nemlig praksisen på Katutura. Som nevnt sto kirurgen for tur denne uka, og det angret vi ikke på!! Tirsdagen demret og vi møtte opp trøtte på avdelingen, eller "theater" som operasjonsavdelingen heter her nede. Det første vi ble vitne til var at alle sykepleierne på avdelingen hadde en liten sangstund kl 07 der 7-8 stykker sang salmer, flerstemt og av full hals. Vi ble mildt sagt overrasket, men det var utrolig nydelig. Vi stemte i sammen med dem under Amazing Grace. Virkelig bra!!
Denne dagen vil stå prentet i minnet mitt til evig tid, for maken har jeg aldri sett!! Vi skulle egentlig starte dagen med å observere fjerning av galleblæren med kikhullskirurgi, men i stua ved siden av var det en særdeles hyggelig hjernekirurg som skulle legge inn en shunt på en baby, og dette virket mer spennende!! En shunt er et dreneringsverktøy man bruker for å fjerne vann fra bl.a hjernen for å unngå vannhode. Skjønte du det? Anyways, han satte i gang med å snitte opp huden på hodet, borre seg vei gjennom skallen til han hadde klar tilgang til hjernen. Herre min... I tillegg var han så hyggelig at han ba oss om å lene oss frem for å se bedre, samtidig som han forklarte det han gjorde, forhold rundt sykdommen etc. Han drenerte først hjernen for vann, som sprutet ut, før han (hold dere fast) kjørte et stålrør inn under huden fra navelen og opp til det snittet han hadde skjært på hodet. Tenk dere en baby på spidd så skjønner dere tegninga... Jeg ble sjokkert, det så rimelig brutalt ut, men fy så facinerende!!! Deretter la han en tynn slange fra hjernen, gjennom stålrøret og ut ved navelen, slik at vannet ble ledet fra hjernen og ut. Helt utrolig at man kan gjøre slike ting... Fantastisk!!!
Etter dette stakk vi bort på verkstedet; eller der ortopedene holder til, som holdt på med å rette ut et lårbein med hammer, drill og meisel. Må si lårmuskelen så rimelig saftig ut, merket suget etter god biff da ja... Ha ha ha. Etter dette stakk vi tilbake til galleblæra og så ferdig den, før sykepleierne trillet inn en fyr med et knivstikk. Denne stakkars fyren hadde et dren som var tett, derfor hadde masse blod koagulert inne i han, og det hadde samlet seg masse blodklumper som kirurgen måtte suge ut. Han åpnet rett under hjertet, bendte ribbeina fra hverandre, og satte i gang. Det var helt uvirkelig å kunne bøye seg frem og faktisk se hjertet slå og lungene heve og senke seg. Det er virkelig et mirakel vi har inne i oss!! Deretter, gikk vi inn til vår kjære hjernekirurg som skulle tømme en hjerneabsess. Grøss!! Han snittet med vante hender, drillet seg gjennom og satte en kanyle nesten vilkårlig inn i hjernen. Og da rant det ut mengder med gulgrønt, seigt puss, som han etterhvert måtte trekke ut med sprøyte. 35 ml puss, er ganske mye når vi snakker om at det befinner seg inne i hjernen! Og vi ble imponert over at kirurgen fant frem til riktig sted, selv om han sikkert har gjort samme greia flere ganger før. Symptomene til den stakkars pasienten hadde vært ekstrem hodepine, og med min migrene kunne jeg ikke unngå å tenke at pasienten sikkert våknet opp som et nytt menneske uten den uutholdelige hodepinen!!!

Det siste vi fikk være med på var amputasjon av et ben hos en stakkar med diabetes. Det sykeste var at dette skjedde med epidural-bedøvelse, noe som vil si at pasienten var våken. Og det må være ganske grusomt å ligge der og høre saga som skjærer over benet ditt, se beinsplintene fly, og kjenne den umiskjennelige lukta av brent kjøtt... Grøss og gru. For første gang den dagen følte jeg meg uvel, men mest på pasientens vegne. Det er noe ganske spesielt med å se et avsagd ben, Hollywood gjør faktisk en god jobb med å etterligne i sine grøssere og skrekkfilmer!

Dagen etter troppet vi opp på gynekologisk avdeling, og fikk med oss en mengde operasjoner der også. Denne dagen gikk mest i utskrapninger etter mislykkede spontanaborter, og det var rimelig ekle greier. Det er ikke noe særlig for en kvinne å se hvordan gynekologen brutalt kjører diverse ting opp der dere vet, og blod, gørr og klumper av ymse slag blir gravd ut.. Fæle greier, men det må jo til. Kvinnene får jo den behandlingen de trenger. Men ekkelt var det uansett....

Til uka er det en ny uke på gynekologisk avdeling, så får vi se hva fremtiden har å by på!

Savner alle dere der hjemme, håper alle har det bra!!



Å ja... Var på slangeshow og møtte denne karen...

Mandag, 1. oktober 2007.
Jess, alle trofaste fans, I´m back!!! Unnet meg en ørliten sykemelding fra alt dataarbeid, da jeg hadde hendene fulle med feber, megaforkjølelse og hardt arbeid på sykehuset. Har brukt helgen til litt egenpleie (må si rødvin gjør susen altså), og formen er nå bratt stigende; jeg er nesten frisk. Det er bare stemmen og nesa som ikke helt henger med på notene. Jeg går derfor rundt med konstant rennende nese og en særdeles sexy stemme, som kan minne om en døende kråke som fortvilet prøver å synge sine siste noter... Eller noe i den dur...

Helgen har vært fin, lørdagen gikk med til byvandring og middag på italiensk restaurant. Resten av gjengen på huset hadde arrangert tidenes grillfest, og etter en halv flaske rødvin var jeg med på notene. Kanskje ikke så rart når jeg har proppet meg med pinex, aspirin og ephedrin hele uka.. Hi hi hi... Kvelden endte heldigvis tidlig for min del, min stakkars kropp orket rett og slett ingen lang fyllekule, og jeg våknet tidlig på søndag, klar til å ta dagen fatt. Alle jentene bestemte seg for å dra til Olympia-parken og bade, noe som viste seg å være en fabelaktig idé!! Olympia er en inngjerdet, privat park med to nydelige svømmebasseng, der man betaler 5 dollar for å komme inn og kan kose seg hele dagen. Vi stekte i sola, spiste is, og spilte kort hele dagen og storkoste oss!! Kvelden gikk med til lesing og bestilling av tidenes spare-ribs til middag. Nam...

I dag startet en ny uke, denne gangen skulle jeg være på kirurgisk avdeling. Spennende... Jeg og Synne tok mot til oss og spurte om vi ikke kunne få observere en operasjon, og fikk til svar at: "Joda, selvfølgelig!!" Vi fikk på oss munnbind, hårnett, og skotrekk (sexy, jeg vet...) og startet runden. Vi møtte en herlig lege som fortalte oss at det var 8 operasjonsstuer, vi kunne bare velge hvor vi ville se... Jøss... Vi åpnet med å observere sutur (altså sying) av brystet på et lite barn, men fant fort ut at dette ikke var særlig spennende... Deretter beveget vi oss vider til vi så en studentvenninne som satt inne på sal 6... Vi listet oss inn og fikk observere en uterektomi, dvs fjerning av livmor og eggstokker. Kjempespennende, blodet sprutet og tarmene tøt ut av magen... Det så rimelig brutalt ut der kirurgene klippet, snippet brant og sydde, men for en opplevelse. Fikk jammen følelsen av at jeg sto og så på tv, selv om hele seansen foregikk ca 1,5 meter fra øynene mine...
Nå skal det sies at jeg ofte kan bli litt pysete på store sår og innvoller som flyter (hvem ville ikke blitt det første gangen mener jeg...?) så jeg opplevde selvfølgelig illebefinnende der i heten... Synne holdt maska men jeg måtte styrte ut og sette meg ned og puste svært dypt flere ganger... Heldigvis var det noen forståelsesfulle leger, så jeg fikk lov å liste meg litt inn og ut... Om det var så heldig for hygienen vet jeg ikke... Men men...

Etter operasjonen snakket vi litt med overlegen og turnuslegen, og fikk vite at samme operasjon skulle foregå en gang til... Sykepleirne preppet operasjonsstua, kirurgene gjorde seg klare og trillet en ny stakkars kvinne inn på bordet.. Hun fikk en haug av anestesi, og kirurgen gjorde seg klar til det første snittet.... Han skar to lange snitt i nedre del av buken, på langs, og skjærte bort den overflødige huden, og kastet hudfilla i en skål... Da kom den velkjente klamheten skyllende over meg igjen og jeg måtte sette meg ned... Faen! De skar videre, og da måtte jeg løpe ut... Dobbelt-faen. Jeg kom meg inn igjen akkurat da de hadde fått tak i livmoren og holdt på å skjære den ut, rimelig ekkelt, og da fikset jeg ikke mer og måtte forlate avdelingen. Synne, jern-kvinnen, ble igjen, mens jeg lusket til lunsj-rommet og helte i meg vann..... Puh... For en opplevelse... I morgen skal vi observere amputasjon av et ben, og åpen hjertekirurgi.. DET blir spennende!! Får håpe magen forholder seg kaldere i morra enn i dag... Please!!

Håper alt er bra der hjemme, regner vel at det blir kaldere for hver dag?? He he he... Jeg kan opplyse om at det her nede bare blir varmere... Heeh heeh heeh...

Setter veldig pris på respons fra alle; bare å kommentere innleggene..

Dag 11, tirsdag 25. september 2007.

Jeg har blitt syk, for pokker!! Typisk meg, rennende nese, mista stemmen, sykt vondt i hals og nakke, og bare skikkelig saus! Det er seff pga air-conditioninga, som vi seff ikke kan leve uten. Tusen tusen HJERTELIG takk!!! I dette tilfellet er jeg faktisk berettiget til å bruke frasen "typisk meg", da dette faktisk ER typisk meg og skjer både titt og ofte... Jaja, jeg overlever nok.. Får bare håpe det ikke er tuberkulose... Skrekk!

I dag hadde vi første dag i praksis på Katutura State Hospital. Vi sto opp kvart på seks, og hoppet i uniformene og heiv innpå litt frokost. Vi ble delt inn i grupper og jeg og Synne endte på spedbarnsavdelingen, og gjett om vi var fornøyde!! Vi startet dagen med å veie alle bebisene, og snakke med mødrene om hvordan natten/morgenen hadde vært. Det første som slo meg var hvor slitt hele avdelingen var. Gammel avflasset maling, slitne gulv, rett og slett desperat behov for oppussing. Utstyret bar også preg av å ha sett bedre dager... Men vi møtte noen flotte (men strenge!!!) sykepleiere, som etter noen timer tødde opp og tok oss varmt i mot. De fleste bebisene var inne pga lungetrøbbel, de fleste var ellers friske. men noen var det jo verre med... Dehydrering, for tidlig født, HIV og tuberkulose. Men det virket som alle fikk god pleie, og mødrene virket engasjerte og interesserte i bebisenes ve og vel. At i alt var det en ganske ålreit dag! Eneste som gjorde vondt var å forlate lille Faith, en liten tass på 1 år og 7 mnd. Han var helt fantastisk herlig, nettopp frisk fra tuberkulose. Eneste aberet var at han var foreldreløs, hvertfall i perioden på sykehuset. Moren hans hadde nettopp født tvillinger, og pga risiko for tuberkulose, kunne hun ikke være på sykehuset. Så lille Faith var helt alene.... Jeg og Synne brukte siste del av dagen på å kose med han, leke i gangene og ha det veldig hyggelig. Og han var så tillitsfull, og lo og gurglet. Virkelig en liten engel!! Derfor var det ekstremt hardt å sette han tilbake i senga si, helt alene og vinke hadet... Da kravlet han seg opp i stående stilling og klamret seg fast rundt halsen min og klynket.. Det gjorde virkelig vondt... Jeg måtte bite hardt i leppa for ikke å begynne å hulke, og gikk derfra så fort jeg kunne... Verden er hard... Det som var trøsten var at han hvertfall fikk ålreit behandling, og var på bedringens vei!

Resten av dagen sløvet vi i sola, før jeg selvfølgelig ble enda dårligere utover kvelden og følte meg så sjaber at jeg bare ville legge meg tidlig... TYPISK MEG!!!

Dag 8, lørdag 22. September 2007.
Sov litt ekstra i dag, litt sliten etter rødvinen i går.. Resten av gjengen hadde ankommet alle 12 studentene var på plass. Spiste litt frokost og slappet av en liten time, før hele gjengen bestemte seg for å ta en tur til byen for å handle litt. På veien gikk vi forbi en frisørsalong, og siden jeg har drømt om corn-rows i årevis, måtte jeg jo inn og forhøre meg om prisen! Thor-Martin var også keen på samme greia, så vi spurte vi... 120 namibiske dollar, ca 100 norske kroner. Rasende billig. Helt på sparket bestemte vi oss for å gjøre det der og da, og vi var heldige og ble behandlet med en gang. Jeg hadde en særs søt jente ved navn Pauline, som flettet og flettet i gode 2 timer. Og herre min så vondt det gjorde! Hun hadde tydeligvis peil på dette, og flettet jo så stramt hun bare kunne. Til slutt måtte jeg nesten bite kinnet mitt til blods for ikke å hyle høyt! Men resultatet ble knall, hvertfall i mine øyne, og jeg er storfornøyd med min nye, kule, svært kledelige og svært komfortable sveis! Ha ha ha... Thor-Martin ble sittende 3,5 timer og da vi var ferdige tuslet vi tilbake til Namas. Da hadde de andre kommet tilbake fra handletur og var i gang med å pakke ut varene. Vi hadde et møte med Panduleni (hun som er daglig leder på Namas) kl 17, og hun fortalte løst og fast om Namibia og Windhoek, en slags do´s and dont´s her nede. Veldig nyttig! Rundt kl 20 var vi klare for å dra ut og spise middag, og i samlet tropp kjørte vi til Joe´s Beerhouse, en veldig populær restaurant. Vi fikk et flott bord, men tidenes sureste servitrise... Vi måtte vente over 1 time på å bestille mat, og hun klarte blant annet å sprute vin over hele Synne. Hyggelig! Maten var nydelig, jeg bestilte en herlig ytrefilet, resten bestilte diverse sebra, struts, krokodille etc. Jeg snek til meg en munnfull sebra fra sidemannen, måtte jo smke når det først var på bordet☺
Praten gikk og vinflaskene ble tømt, vi bestilte Irish Coffee og Cuba Libre. Herlig herlig. Snakket også mye med disse barnevernsfolka, deriblant en særs slitsom fyr ved navn Odin. Odin har skaffet gode kontakter her i Windhoek og det endte selvfølgelig med at jeg, Synne, Alice, Hanne, Bjønna og Filla (Magnus) endte opp på byen med noen dødshyggelige karer fra Sverige/Namibia. Tvillingene Erastus og Eddie, som bodde 17 år i Stockholm før de dro tilbake til the motherland. De dro oss med byen rundt, blant annet på et morsomt sted som het El Cubano der de bare spilte Beatles-låter i salsaversjoner... Vi dro fort for å si det sånn; man banner ikke i kjerka!! Ha ha... Dro videre til et enormt diskotek, og danset hele natta. Synne, Alice og Hanne forsvant raskt, så det var meg og gutta igjen. Heldigvis er Bjønna og Filla sterke, empatiske karer som passa på meg hele kvelden, og vi storkoste oss! Når stedet stengte, tilbøy Eddie å kjøre oss hjem. Hyggelig, tenkte jeg, men det var før jeg visste at han planla å stappe 10 stk i en liten personbil... 3 stk i passasjersetet, deriblant meg, 5 stk i baksetet, inklusive 3 ganske store gutter, og 1 stakkar i bagasjerommet. Vi knakk sammen i latter hele gjengen da et av hjulene på bilen selvfølgelig punkterte! Ut av bilen alle mann, jekke en øl, og vente på at Eddie skifta dekk. Så skviste vi oss sammen i bilen igjen og kom oss endelig hjem... Tok en øl og et glass vin på verandaen før jeg stupte i seng rundt 05.30. For en herlig kveld!! Dette kan bli morsomme 3 mnd......
PS: NUMMERET MITT HER NEDE ER: +264813595305. DON´T BE AFRAID TO USE IT!!

Dag 7, fredag 21. September 2007
Første dag i Windhoek. Vi ankom byen kl 06.00 da bussen kom for tidlig. Kalde og frosne etter en lang busstur måtte vi pent vente til kl 07.00 før transporten vår kom som skulle kjøre oss til Namas. Namas er namibiaforeningens gjestehus i Windhoek. Endelig fikk vi pakket ut og lagt oss i gode senger, og vi sovnet tvert og sov i 3 timer. Da vi våknet fant vi Magnus, Bjørn-Erik og Thor-Martin i stua, som hadde ankommet dagen før. Jeg fikk tatt en dusj, og spist litt. Etter hvert fant vi ut at vi skulle ta en tur ned i sentrum, spesielt pga Bjørn Erik som hadde mistet bagasjen sin og trengte nødvendige ting. Vi spiste en god lunsj og tuslet rundt i shoppingområdet. Og herregud så mange herlige butikker. Klær, sko, sminke etc. Kan se ut som budsjettet sprenges ganske tidlig. Faen! Og jeg, hip-hop fan som jeg er, var i himmelen. Det flommet over av fete hip hop-klær til en svært billig penge. Jeg kjenner visse mennesker som hadde dødd om de hadde vært her nede. Kjøpte meg nok en kul t-skjorte; Ecko denne gangen, og måtte bite meg i hånden for ikke å kjøpe diverse limited editions Air Force 1 (halv pris av norsk pris!!) I´m in heaven. Nå skal det sies at det ikke er shoppingen som er grunnen til at jeg er her, men det er jo hyggelig med mye kule, billige klær! Til slutt tok vi en tur i matbutikken, og handlet i bøtter og spann da vi skulle arrangere grillfest. I butikken fant jeg ut at jeg hadde mistet solbrillene mine (Dior-brillene fra Roskilde), og jeg ble helt knust. Jeg kastet tingene mine til Synne og løp ut av butikken for å prøve å finne igjen brillene. Og undere over alle undere; utenfor kjøpesenteret sto karen fra butikken jeg kjøpte t-skjorta mi og stoppet meg og sa: Du glemte brillene i butikken min, kom skal du få de tilbake!! Herre min, her hadde karen stått minst en halvtime og lett etter meg, bare fordi jeg hadde glemt et par solbriller. Jeg kunne kysset han! Han var megahyggelig, Gavin het han visst, og fulgte meg tilbake og ga meg brillene. Jeg var overlykkelig. Hyggelige mennesker altså!! Vi tok taxi hjem med våre 50 handleposer og fikk endelig satt oss ned med pils og røyk. Hanne hadde også ankommet og vi brukte kvelden på å lage tidenes grillmåltid, og koste oss med bakte poteter, spare-ribs, lammekoteletter og god rødvin. Vi hadde en utrolig hyggelig kveld, skravlet, lo og drakk, og det ble en del allsang også! Kl 03 sa det stopp og vi krabbet til køys hele gjengen...

Heeeh heeeh heeeh