Det er kveld, fredag 2. november. Vi har nettopp vært vitne til en solnedgang av de sjeldne, ved vannhullet i Okaukuejo. Vi er i nasjonalparken Etosha, i hjertet av Namibia...

I horisonten skimtes lynnedslag, hurtigere og kraftigere enn blitzregnet på en hvilken som helst Oscar-utdeling. Vi har vært vitne til en regnstorm, som fikk selv den mest erfarne safariguide til å måpe av forskrekkelse...

Jungelens lyder omringer oss der vi sitter tett i tett foran vannhullet. Sirissene synger, en enslig ugle tuter etter vellykket jakt, i det fjerne høres løvebrøl. Luften er tett av forventning, stillheten er total, vi sitter med vidåpne øyne, tør nesten ikke blunke i frykt for å gå glipp av noe... Vi sitter andektige og føler den milde brisen som kiler oss i ansiktet. Den bærer med seg lukten av Afrika.

Plutselig skimtes bevegelse i det fjerne, opphisselsen er overveldende... To giraffer lister seg mot vannet, de stopper, snuser ut i luften, værer faren som lurer i bakgrunnen. De stopper opp, plutselig oppmerksomme på noe vi ikke kan se, spisser ører... Men nei... De fortsetter... Sakte men sikkert mot vannhullet for noen etterlengtede slurker vann...

Og der... Der kommer det... Et neshorn, med sitt majestetiske horn som troner ut av fjeset... Det lunter i sikk sakk, så forsiktig forsiktig mot vannhullet, oppmerksom på enhver lyd, ethvert vindpust...

Vi er på savannen, i Etosha; hjertet av Namibia... Vi er i Afrika.