EPILOG

Thank you´s...

I wanna dedicate this piece to the great firemen of Windhoek Emergency Services. You work your asses of, every day, to save lives... And still you found time to give a little weegie like me a great time!! Thank you for showing me so much love during my stay in Namibia. And thank you for showing me Windhoek. The city feels like a second home to me, and wednesdays will never be the same without Remix☺
I will always expect to see the tower of HQ behind every building, and each time I hear firetrucks in Oslo my heart will jump.

Mario, Abez, Steven, Otto, Speedy and Gino, and all you other great people at the brigade; you´re my guys!! Thank you from the bottom of my heart! Love always...

And Dirkie... I do believe....












Jess folkens... Da er eventyret over. Etter en hyggelig julefeiring og en brukbar nyttårsfeiring sitter jeg hjemme i Oslo, dagen før skolen begynner. Jeg klarer ikke helt å fatte at reisen er over, jeg har liksom ikke landet enda. I morgen begynner skolen, tilbake til virkeligheten. Vil gjerne si noen ord om turen, men det er vanskelig. Det gjør fortsatt vondt å være her i Norge, så langt unna byen som har blitt et hjem, og menneskene som har blitt gode venner. Jeg har opplevd så mye, sett så mye fantastisk og møtt så mange herlige mennesker. Jeg hadde aldri i mitt liv trodd turen skulle bli så til de grader bra, jeg har fått venner for livet. Venner som fortsatt befinner seg i Windhoek og venner jeg treffer på skolen i morgen. Sykehuspraksisen har vært særs spennende og lærerik, makan til flotte leger og sykepleiere skal man lete lenge etter. Namibia er et fantastisk land, Windhoek er en fantastisk by. Jeg har fått oppleve ting jeg aldri i verden ville fått oppleve i Norge, både med tanke på det sykepleiefaglige og det personlige plan. Er jeg heldig får jeg oppleve Windhoek og Namibia igjen, nå er fokuset rettet mot det avsluttende studiet. Jeg vil anbefale alle om å oppleve kontinentet Afrika, da spesielt Namibia. Tro meg det er verdt det!

Da gjenstår det bare å takke de 12 andre studentene jeg reiste med for at de har vært med på å gi meg en opplevelse for livet!! Folkens; HEY HEY HEY, SNOWFLAKE...



OPPDRAG UTFØRT!

De siste ukene...

Etter en uke i Zambia fikk vi nok og satte oss på bussen tilbake til Windhoek. Vi fikk klemt inn en svipptur til Katima, der vi igjen festet med Chris (safari-guiden vår) og gjengen hans. Alltid hyggelig! Etter noe som føltes som et år på den forferdelig trange og kalde bussen så vi igjen Katutura Hospital i det fjerne, og varmen spredde seg. Vi var hjemme. De to siste ukene tilbrakte vi på Namas, der jeg, Hanne og Kine fikk vår egen leilighet. Herlig. Vi koste oss i sola, dro og badet på Olympia, spiste frokoster på Craft Café (vårt stamsted) og livet kunne ikke vært bedre. Helga etter vår ankomst dro jeg og Kine på helgetur med branngutta våre. Vi dro til Daan Viljoen, en wilderness-lodge litt utenfor byen og koste oss hele helga med grillmat, øl, drinker, sol og bading. Vi kunne ikke fått en flottere avslutning på oppholdet vårt. Gutta varta oss opp til den store gullmedaljen og vi hadde det kjempegøy. De siste 4 dagene i Windhoek gikk med til organisering og pakking, jeg fikk endelig tatt en tur ned brannstanga på brigaden, og en fantastisk grillmiddag hos oss på Namas tirsdagskvelden. Jeg, Kine, Tom-Arne, Gino og Dirkie koste oss med lammekoteletter, boerwors, Windhoek Lager og rom utover i de sene nattetimer, og da Kine dro morgenen etter, gikk det virkelig opp for meg at oppholdet var over... Jeg tilbrakte onsdagen på Namas og i sentrum av Windhoek. På kvelden dro jeg med gutta til Remix. Min siste kveld måtte jo feires med Ladie´s Night på Remix!! Jeg ble passet på av gutta; Steven, Dirkie og Abez. Mario kunne dessverre ikke være med pga jobb men vi stakk innom stasjonen så jeg fikk sagt hadet. Det ble noen tårer...
Vi danset og koste oss hele natta, og godlåtene kom som perler på en snor...

Torsdagen opprant og etter å ha pakket alt og betalt Panduleni den siste leien, var det bare en ting å gjøre; vente... Kl 14 rullet Derkie opp utenfor, han var så snill og ville kjøre meg! Det jeg ikke visste var at både Steven, Abez og Mario også ville følge meg til flyplassen og da bilen var stappfull kjørte vi ut. Etter noe stress med bagasjen (jeg mener; 300 kr PER KILO OVERVEKT???!!!) fikk jeg endelig sjekket inn og vi satt oss utenfor og tok en avskjedsrøyk. Jeg orket ikke hale det ut, så vi gikk inn i hallen og jeg fikk klem av alle gutta. Jeg knakk helt sammen da Mario ga meg en kjempeklem som bare han kan gi, og da jeg sa hadet til den siste ble det litt for mye. Jeg snudde meg tvert og marsjerte gjennom sikkerhetskontrollen.... Det brant i halsen, det var vanskelig å se klart...

Turen hjem gikk greit, gråt hele veien fra Windhoek til Johannesburg. Møtte Synne i Joh.burg og turen til Munchen gikk helt greit. Fra Munchen til Oslo gikk det overraskende fort og da jeg gikk ut av flyet på Gardermoen, svei det av kulde og jeg fikk et hosteanfall... Good old Oslo....

5,4,3,2,1 SWING!

Ålreit folkens, på tide å avslutte denne blogen en gang for alle!! Og jeg starter med noe av det kuleste jeg har gjort i mitt liv! Nemlig strikkhopp fra Victoria Falls Bridge. 111 meter mine damer og herrer, intet mindre. Jeg hadde vært ganske sikker på strikkhoppet noen uker, men da jeg trasket ut på broa og tittet over kanten gjorde jeg helomvending og nektet tvert! Hvilken idiot kaster seg frivillig fra en fint fungerende bro? Bare for gøy? Herregud... Etter et par sårt trengte sigaretter, og pulsen hadde senket seg et par hakk begynte jeg å vurdere saken... Jeg tenkte som så at når jeg først var på brua så kunne jeg like godt hoppe. Problemet ar at jeg ikke ville hoppe alene... Løsningen var Kine!! He he he.. Min partner in crime. Det skulle bli lettere sagt enn gjort å få henne med... Hun var livredd, hyperventilerte, og nektet med en gang. Men etter overtaling og smøring, fikk jeg henne på gli. Vi fant ut at vi kunne jo ta bungy-swingen... Man blir festet i livet, hopper sammen, og i stedet for at man fyker oppover når strikken er stram, suser man utover som en megahuske. Med andre ord, like langt å hoppe, men man får en liten svingom i tillegg! Vi tuslet bort til gutta som jobbet med strikkhoppene, og sa klart og bestemt hva vi ville. Fyren løftet på øyenbrynet og sa litt usikkert: ”Men hvorfor vil dere hoppe i swingen og ikke vanlig bungy? Swingen er jo mye verre....” Ehh... Vi så litt usikkert på hverandre, men ble fort enige om at det var i bungy-swingen vi ville. Vi betalte våre 45 US$ og fikk på oss utstyret. Masse seler, tau og låser og så var vi klare. Vi trippet ut på kanten og fikk våre sikkerhetsinstruksjoner: ”Vi teller til 5, så tar dere et stort steg ut i lufta (Okay??), Vi dytter dere så ikke vær redde...(Hæ??) Og hva dere enn gjør; IKKE SLIPP TAKET I HVERANDRE!! (Åh herregud...)” Vi sto ytterst på kanten, intet annet enn 111 laaange meter rett ned i den frådende Zambezi-elva. Vi tviholdt i hverandre, Kine pustet og pustet, jeg prøvde å komme med noen beroligende ord. Gutta hylte: ”Ikke se ned, se rett fram!! Nå setter vi i gang” Åh herregud, åh herregud... 5 (Nei nei nei), 4 (Dette vil jeg ikke!!), 3 (Nå dør jeg, hva vil mamma si?), 2 (Åh faen... NEI!!), 1 (Oh shit...) SWING (Ææææææææhhhhhh........)

Vi hoppet utfor, i siste sekund tvilte jeg som besatt og det endte med at Kine måtte dra meg med seg ut i det store intet... Og vi falt og falt, vi hylte som besatte begge to, jeg så elva komme nærmere og nærmere... Og der, endelig, tok strikken tak og vi seilte oppover, over elva, og tilbake... Kine hylte av pur lykke, jeg hylte av skrekk!

La meg bare si at jeg husker lite av tilbaketuren, der vi ble trukket åh sååå sakte oppover i sikkerhet. Jeg trakk et lettelsens sukk da jeg kjente fast grunn under føttene atter en gang, og da vi kom opp på brua igjen var redselen glemt og vi oste av stolthet begge to. Vi hadde jo tross alt beseiret ikke bare høydeskrekken men døden selv... Følte vi hvertfall!

Hva skal man si?? DET KAN IKKE BESKRIVES, DET BØR OPPLEVES!!

ZAMBIA

Overgangen mellom landene gikk som fot i hose, ingen skumle passkontrollører og ingen sure tollbetjenter. På andre siden sto Steve og ventet på oss. Steve var fyren som skulle kjøre oss til Livingston og Cholwe Guesthouse der vi skulle bo. Steve var en amerikaner som hadde dratt til Zambia på ferie en gang på 80-tallet og blitt boende. Ranka som nr. 2 i verden når det kommer til å padle sikkerehetskajakk under raftingturer, men fyren hadde sannsynligvis putta i seg så mye moro i løpet av livet at han enda ikke hadde kommet ned på jorda igjen. Se for deg den typiske surfe-duden i high-school filmene som alltid sier ”Yeah, dude...” og gang han med 500. Da har du Steve..... Vi holdt på å knekke sammen av latter under den to timer lange kjøreturen fra grensa til Livingston, og var raske med å løpe inn på rommet vårt da vi kom fram. Der møtte vi Kine som hadde ankommet dagen før, og på kvelden ankom resten av gruppa vår og vi hadde en veldig koselig middag på en veldig autentisk, afrikansk restaurant. Nydelige lokale retter, spise med fingrene, trommemusikk etc.

Mandagen braket det løs med rafting på den mektige Zambezi-elva. Ranket som den råeste rafting-elva i verden. Jeg, Trude, Anne og Kristine gikk sammen om én raft som skulle kjøre ekstrem-ruta. Med oss hadde vi guiden vår Dominique og Roses, en fyr på opplæring. La meg bare si at rafting bør oppleves!! Makan har jeg ikke vært med på! Elvas buldrene drønn, strykenes farlige råskap, og landskapet rundt gjør deg fullstendig overveldet! Zambia på den ene siden, Zimbabwe på den andre siden, elven midt i mellom i all sin prakt. 23 stryk, hvorav 13 5`er stryk. Raftingstryk blir klassifisert fra 1 til 6 der 1 er ca like spennende som en sølepytt og 6 er Victoria Falls (100 meters foss, syke greier!) og commercial suicide. Vi hadde nok 5`er stryk for å si det sånn og flippa rundt én gang. Jeg mista selvfølgelig taket i båten og ble tatt av strømmen og endte opp i en tørketrommel, altså en liten malstrøm under vann. Jeg krøket meg sammen til en ball og tørketrommelen spyttet meg heldigvis ut. Jeg merket et snev av panikk men heldigvis kom Kadila (en sikkerhetspadler) og reddet meg. Jeg hektet meg på kajakken og hadde en rolig og våt tur bort til båten igjen. Ellers ble vi jentene flinkere og flinkere for hvert stryk og det var mega-moro! Vi fikk svømme en del også, ned stryk og gjennom strømninger mens krokodiller lå ved vannkanten og skulte! For en opplevelse! Vi bygde opp motet vårt og ville flippe flere ganger, men vi var for flinke og klarte alltid å holde oss i båten. Etter en hel dag med rafting krabbet vi slitne og fulle av adrenalin ut av båtene og inn i bussen som ventet med etterlengtet kald øl! For en dag!! Resten av kvelden satt jeg og Kine og skravlet med rafting-gutta; PC, Dominique og Kadila og nøt kald, lokal øl (Mosi), froske-sang, stjerner og egenplukkede mangoer. (Zambia er stappfullt av mangotrær. De er bokstavelig talt OVERALT!!)

Tirsdagen gikk med til et booze-cruise, hvor hele ideen er at du betaler en viss sum, går på en båt og spiser og drikker så mye du makter på 3 timer... La meg bare si at kombinasjonen booze-cruise og fulle, overivrige amerikanere ikke er helt heldig!!

Onsdagen gikk med til en fantastisk safari i Botswana. Helt overveldende! Først en båttur på Chobe elven, der flodhestene lå tett i tett, og krokodillene lurte ved vannkanten. Deretter en game-drive i parken, hvor elefantene hoppet ut fra trær og kratt. På et tidspunkt stoppet vi bilen ved et kryssningspunkt, og det kom nærmere 40 elefanter tuslende. Jeg begynte faktisk å gråte, så vakkert var det....

SAFARI!




Mandag 26. Desember var vi rede til å forlate Namas til fordel for det ville, uoppdagede Afrika, og jeg, Synne og Hanne hadde leid med oss Chris (guiden vi hadde i Etosha). Destinasjonen var Zambia og vi skulle bruke en uke opp. Zambia ligger nord for Namibia, på grensen ved Caprivi. Dag 1 ble brukt til å kjøre nordover til en fantastisk campsite (husker ikke navnet) der vi så solnedgangen fra en fjellknaus og jeg! lagde nydelig spaghetti og kjøttsaus. Oppskriften til mamma funker hver gang! Kvelden var vakker, med rødvin og stjerneskudd; virkelig kos. Dagen etter besøkte vi en Himba-landsby et stykke unna campsiten.
Himba-folket er en av stammene i Namibia, en av de få som holder fast på tradisjoner. Stikkord som stråhus, bål, geiter, null elektrisitet, noe spesielle hygiene-regler og ikke et speil i sikte gjør seg gjeldende. Men virkelig facinerende. Kvinnene av Himba-folket er virkelig vakre. De lager sin egen bodylotion av knust stein og urter som de smører seg inn med. De dusjer aldri. Denne kremen gir de en fantastisk burgunder farge og klærne og smykkene representerer alt fra ikke kjønnsmoden til å ha et barn utenfor ekteskap.
Resten av dagen brukte vi til å kjøre videre nordover. Vi spiste lunch i Outjo før vi kjørte videre til Tsumeb og campet der. Vi brukte kvelden til skravle, lage mat og kose oss. Campinglivet fenger! Vi våknet grytidlig onsdagen og dro til Ombili. Dette er en bushman-landsby midt inne i jungelen. Bushmen er også en av stammene i Namibia. Tenk ”Gudene må være gale” og dere skjønner greia. Dessverre er sivilisasjonen i ferd med å innhente bushmennene, og dette er dessverre ikke til bushmennene sitt beste. De blir ødelagt av det. Så Ombili er en landsby basert på veldedige donsajoner som er med på å hjelpe bushmennene slik at de kan opprettholde sin tradisjonelle livsstil samtidig som de sakte men sikkert blir innlemmet i den moderne livsstilen. Barna får gå på skolen og de voksne får jobbe og tjene penger. Virkelig et bra prosjekt og vi koste oss på rundturen. Etter turen til Ombili kjørte vi videre og spiste lunch i Groosfontein før vi kjørte videre til Rundu og campet på Sarusungu River Lodge. Dagen etter (torsdagen) kjørte vi innover i Caprivi for å se Poppa Falls. Vi endte opp på Ngepi Camp, et paradis av en lodge rett ved Kawango-elva der flodhestbrøl og krokodillegrynt høres natta lang. Fantastiske trehytter i trærne og ved vannkanten, FANTASTISKE toaletter og bad og personale som bare vil deg godt. Vi snakker badekar med utsikt over elva, toaletter rett i jorda med jungelen som dekor og dusjer midt inne i buskene. Virkelig herlig. Denne kvelden gikk vi på en real fyllekule, og guri så moro vi hadde det! I baren hang en liste over 18 forskjellige shots, med et tilbud som: Hvis du drikker alle 18 shotene, får du 1 gratis. Og vi jentene kunne jo ikke la et slikt tilbud gå fra oss! Ha ha ha. Vi tok alle shotene, sto fortsatt på bena, og begynte oppover på lista igjen. La meg bare si at etter 23 shots av typen Happy Hippo, White Rhino, Wild Dog og Jolly Jackal, er du ikke veldig stø på bena. Jeg husker absolutt ingenting, bare at jeg hadde det himmelsk gøy. Jeg trenger vel ikke si at dagen etter ikke var av de beste! Vi våknet med et særdeles møkkete telt, klær på badet og en seriøs hangover. Synne og Hanne kom godt i fra det, men jeg hang ut av bilvinduet og kastet opp i 4 timer. Jeg kunne ikke engang drikke vann og hadde seriøst den verste dagen i mitt liv. Jada; det er min egen skyld! Vi ankom hvertfall Katima utpå ettermiddagen og jeg brukte kvelden på å ligge under et tre i skyggen, i tillegg til å løpe og kaste opp med jevne mellomrom. Utpå kvelden kom en vennegjeng av guiden vår, Chris, og da middagen endelig var ferdig i 9-tida fikk jeg ned en liten tallerken. Takk og pris klarte den mørbankede magen min å holde på maten og kvelden ble ganske hyggelig! Jeg og Synne tok kvelden tidlig og resten av gjengen, inkludert Hanne og Chris tok en tur på byen. Dagen etter, lørdag, våknet jeg og Synne grytidlig pga sol og mygg og mens vi ventet på Hanne og Chris pakket vi ned campen. De kom etter hvert ganske så fyllesjuke og vi satte avgårde. Planen for dagen var båttur på Kawango-elva og å telte ute på en sandbanke. Det var virkelig deilig! Vinden i håret, vannet brusende over rekka. Vi badet på de grunne områdene, koste oss med øl og var skrekkslagne for krokodilleangrep. Etter hvert fant vi en passende sandbanke og fikk satt opp campen. Det skal sies at disse namibierne vi var sammen med virkelig var harde på flaska! Litervis med vodka og whiskey, øl og jeg vet ikke hva. Vi brukte hvertfall kvelden på å drikke, spille 30-seconds og spise god grillmat! Himmelen var overstrødd med stjerner og du kunne nesten ikke puste for all myggen. Helt sykt! Jeg tusla vel i seng rundt kl 2 og sov kjempegodt! Dagen etter ble brukt til å rydde opp campen, få en god frokost og pakke sakene. Så kjørte Chris oss til grenseovergangen mellom Namibia og Zambia..

BURSDAGSFEIRING!

Skal ikke skrive tidenes innlegg om bursdagen min, men føler den fortjener litt spalteplass uansett. Det er jo ikke hver dag man har bursdag i Afrika!!
Dagen opprant med kort på hodeputa og ballong på veggen! Var vel egentlig ingen ballong men en oppblåst kondom... Hva skal man si?? Man tar hva man har.. Jeg ble hvertfall veldig glad!! La meg først og fremst si at jeg aldri noensinne kommer til å glemme denne bursdagen... Hvis dere leser dere litt tilbake på bloggen og kommer over innlegget fra likhuset kan jeg jo fortelle at dette var på bursdagen min.. Sære greier!
Dagen gikk med til avslapping på Namas, kun avbrutt av bursdagstelefoner fra Norge! Helt nydelig, faktisk! Jentene ringte (takk, snupper), familien ringte, Oliver ringte og jeg var veldig rørt! Uansett; på kvelden startet feiringen... Vi hadde bestilt bord på Joe´s Beerhouse, 14 stk totalt, og hadde en fabelaktig middag. God mat, god service og latter og moro fra ende til annen. Fikk til og med bursdagssang, påspandert middag, vin og drinker. Pluss noen veldig morsomme shots som Hanne kom med... Blant annet en ”Giftig Dverg” som var kjempegod! Ha ha

Fra Joe´s gikk ferden til Funky Lab der vi danset som gale hele kvelden! Bartenderne kunne ikke unngå å få vite at jeg hadde bursdag og da var det 7 shots på disken med en gang. På huset! Moro! DJ´n var også kjempehyggelig og hadde ikke noe imot våre musikkønsker og favorittlåtene kom rullende som perler på ei snor. Da Funky Lab stengte bar ferden hjem, men festen var ikke over! Jeg, Synne, Bjønna, Odin, Hanne og Kristine ville ha naschspiel og brukte noen timer på å lage talkshow, nyhetsinnslag og litt ymse fra Namibia.. Synne var kameramann og fikk alt på tape... Vi fikk oss en ekstremt god latter dagen etter når vi så på opptaket for å si det sånn. Vi krabbet i seng rundt kl 06 og jeg sovnet glad og fornøyd etter en heidundranes god bursdagsfeiring. Tusen takk alle sammen!

Jeg hopper rett inn fra forrige innlegg, fra Swakopmund!



Lørdagen opprant og først på programmet sto quadbiking; altså å kjøre firhjuling! Og hu hei så moro det var!! Meg, Kine og Kristine ga bånn gass og brukte sanddynene utenfor Swakop som moder jords egen berg-og-dal-bane. Aldri vært med på noe så moro, jeg hvinte og siklet (faktisk) av fryd. Det anbefales alle å prøve dette. Quadbiking i østmarka teller ikke!!!
Resten av ettermiddagdagen ble brukt til å slappe av på hemsen vår, jeg og Kine gikk etter hvert en tur i Swakop sentrum og fikk en kopp etterlengtet kaffe. Virkelig en vakker by... På kvelden hadde vi bestilt bord på en velrenomert sjømat-restaurant (The Tug), lokalisert rett i vannkanten med bølgeskvulp oppover vinduene. Restauranten er deler av en pensjonert sjøskute, veldig autentiske greier.. Desverre svarte maten så absolutt ikke til forventningene, men det var moro lell! Vi ble underholdt av noen veldig morsomme og spillystne bartendere, så kvelden gikk fort... Etter den sene middagen bar det rett til sengs, pga tidlig avreise dagen etter.


Søndagen opprant, og jommen sa jeg smør! Vi tok en tur til på quadbikene!!! Rasende festlig, men noe mindre fart enn lørdagen da vi plutselig var 8 stk som skulle kjøre og ikke 3... Etter dette dro til Walvis Bay, nabobyen, for å hive innpå litt lunsj, før vi vendte snuta mot Windhoek igjen... Morsom ting: Namibia har et rikt dyreliv for å si det mildt, og langs de endeløse veiene gjennom ørkenlandskapet ser vi hundrevis av vortesvin og bavianer! De sitter i grupper ved veien og speider, løper ut i veibanen og gnafser gress i veikanten.. Ganske facinerende! Prøvde å finne ut av hvordan jeg kan sammenligne det med Norge, men det går rett og slett ikke... Tenk sauer i Norge, og gang det med hundre... Da får du bavianer og vortesvin i Namibia...