Ålreit folkens, på tide å avslutte denne blogen en gang for alle!! Og jeg starter med noe av det kuleste jeg har gjort i mitt liv! Nemlig strikkhopp fra Victoria Falls Bridge. 111 meter mine damer og herrer, intet mindre. Jeg hadde vært ganske sikker på strikkhoppet noen uker, men da jeg trasket ut på broa og tittet over kanten gjorde jeg helomvending og nektet tvert! Hvilken idiot kaster seg frivillig fra en fint fungerende bro? Bare for gøy? Herregud... Etter et par sårt trengte sigaretter, og pulsen hadde senket seg et par hakk begynte jeg å vurdere saken... Jeg tenkte som så at når jeg først var på brua så kunne jeg like godt hoppe. Problemet ar at jeg ikke ville hoppe alene... Løsningen var Kine!! He he he.. Min partner in crime. Det skulle bli lettere sagt enn gjort å få henne med... Hun var livredd, hyperventilerte, og nektet med en gang. Men etter overtaling og smøring, fikk jeg henne på gli. Vi fant ut at vi kunne jo ta bungy-swingen... Man blir festet i livet, hopper sammen, og i stedet for at man fyker oppover når strikken er stram, suser man utover som en megahuske. Med andre ord, like langt å hoppe, men man får en liten svingom i tillegg! Vi tuslet bort til gutta som jobbet med strikkhoppene, og sa klart og bestemt hva vi ville. Fyren løftet på øyenbrynet og sa litt usikkert: ”Men hvorfor vil dere hoppe i swingen og ikke vanlig bungy? Swingen er jo mye verre....” Ehh... Vi så litt usikkert på hverandre, men ble fort enige om at det var i bungy-swingen vi ville. Vi betalte våre 45 US$ og fikk på oss utstyret. Masse seler, tau og låser og så var vi klare. Vi trippet ut på kanten og fikk våre sikkerhetsinstruksjoner: ”Vi teller til 5, så tar dere et stort steg ut i lufta (Okay??), Vi dytter dere så ikke vær redde...(Hæ??) Og hva dere enn gjør; IKKE SLIPP TAKET I HVERANDRE!! (Åh herregud...)” Vi sto ytterst på kanten, intet annet enn 111 laaange meter rett ned i den frådende Zambezi-elva. Vi tviholdt i hverandre, Kine pustet og pustet, jeg prøvde å komme med noen beroligende ord. Gutta hylte: ”Ikke se ned, se rett fram!! Nå setter vi i gang” Åh herregud, åh herregud... 5 (Nei nei nei), 4 (Dette vil jeg ikke!!), 3 (Nå dør jeg, hva vil mamma si?), 2 (Åh faen... NEI!!), 1 (Oh shit...) SWING (Ææææææææhhhhhh........)
Vi hoppet utfor, i siste sekund tvilte jeg som besatt og det endte med at Kine måtte dra meg med seg ut i det store intet... Og vi falt og falt, vi hylte som besatte begge to, jeg så elva komme nærmere og nærmere... Og der, endelig, tok strikken tak og vi seilte oppover, over elva, og tilbake... Kine hylte av pur lykke, jeg hylte av skrekk!
La meg bare si at jeg husker lite av tilbaketuren, der vi ble trukket åh sååå sakte oppover i sikkerhet. Jeg trakk et lettelsens sukk da jeg kjente fast grunn under føttene atter en gang, og da vi kom opp på brua igjen var redselen glemt og vi oste av stolthet begge to. Vi hadde jo tross alt beseiret ikke bare høydeskrekken men døden selv... Følte vi hvertfall!
Hva skal man si?? DET KAN IKKE BESKRIVES, DET BØR OPPLEVES!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar